Statsbygg har anbefalt at HINNs campus på Lillehammer bør plasseres i et nybygg i Lillehammer sentrum. Skal man tro reportasjer og debattinnlegg i lokalavisa GD og i universitets- og høgskolesektorens eget nyhetsmedium Khrono, er motstanden mot flytteplanene sterk blant forskere og forelesere ute på Storhove. - De fleste ansatte ønsker å bevare dagens bygg, uttalte blant annet den pensjonerte professoren Rolf Rønning (Khrono 27.06), før han la til at han ikke visste dette hundre prosent. Akkurat ja. Flertallet av de jeg omgås på min side av Storhove ønsker å flytte til byen. Så vidt jeg vet.

Så lenge ingen undersøkelse er gjennomført vet ingen nøyaktig hvor mange av de ansatte som ønsker å bli på Storhove eller å flytte campus til Lillehammer sentrum. Derimot har ett miljø ved Høgskolen, med de pensjonerte professorene Rønning og Håvard Teigen i spissen, forsøkt å skape et inntrykk av at alle på Storhove ønsker å bli hvor de er også de kommende årene. Det stemmer selvfølgelig ikke.

Når studentene kommer tilbake til byen i august, har jeg jobbet 17 år på Storhove. Jeg er glad i jobben min, og synes det både er pent og trivelig ute på dagens campus. Men høgskolen har forandret seg i løpet av disse årene. Vi har blitt langt flere på Storhove, både studenter og ansatte. En rekke nye studietilbud har blitt opprettet, mens etablerte utdanninger ved campus har endret innhold. Studentene kommer også til Lillehammer med en annen bakgrunn, fra et forandret skolesystem og med andre forventninger enn tidligere. Nye forventninger møter høgskolen også fra departement og politikere. Noen av disse forventningene, blant annet til studentaktive læringsformer, prosjektorganisering, og økt fokus på ferdighetsutøvelse, griper direkte inn i diskusjonen om studiestedets utforming. Andre forventninger, blant annet om økt samspill med samfunns- og arbeidsliv, påkaller diskusjon om høgskolens plassering i Lillehammer. Slik jeg ser det vil et nytt høgskolecampus i sentrum av Lillehammer være avgjørende for at studiestedet skal kunne utvikle seg videre og hevde seg i konkurransen med andre læresteder i tiårene som kommer.

Hvor fremtidens høgskole- eller universitetscampus skal ligge i Lillehammer er en for viktig sak til at en gruppe seniorer med selverklært talerett skal få uttale seg på mine vegne. Disse seniorene, som selv fikk oppleve hvordan Høgskolen i Lillehammer fikk vokse og utvikle seg etter den storstilte utbyggingen av campus Storhove i forbindelse med OL 1994, mobiliserer nå for å fortelle omverden at neste generasjon av forskere, forelesere og studenter har det bra der de er.

Jeg skal forhåpentligvis jobbe ved HINN de kommende 30 årene - jeg vil da være 74, like gammel som Rønning er i dag - og jeg finner meg ikke i å bli tillagt meninger jeg ikke har. Inntrykket som er skapt av et «lunkent» høgskolemiljø i campussaken handler vel så mye om hvem som tar eller kommer til orde i offentligheten - og må balanseres av noen av de mange som er av en annen oppfatning. Statsbyggs rapport er blant annet basert på intervjuer med representanter for høgskolens ulike enheter, og på tvers av ulike fakulteter har det i disse intervjuene blitt ytret behov for og ønsker om å flytte campus til Lillehammer sentrum.

Inntrykket som er skapt av et «lunkent» høgskolemiljø i campussaken handler vel så mye om hvem som tar eller kommer til orde i offentligheten

Internt på høgskolen har man de siste månedene kunnet høre ulike argumenter for hvorfor et nytt høgskolecampus i byen er en dårlig idé - noen mer fantasirike enn andre. Et nybygg i sentrum vil belemre flere ansatte og studenter med bilkø i rushtiden, for eksempel. Vel, noe av gevinsten ved å flytte til sentrum er vel heller at færre har behov for å bruke bil i utgangspunktet. Og rushtid, i Lillehammer?? Nææh.

Videre: flytter man høgskolen til byen vil samarbeidspartnere i sentrum visstnok flytte motsatt vei og inn på Storhove. Hvem da, og hvorfor skulle de det? Bygges det nytt campus i byen skal Storhove selges - det ligger som en forutsetning i Statsbyggs vurdering, og vil bidra til å holde kostnadene ved et nybygg lave sammenlignet med andre byggeprosjekter i sektoren. Et Storhove uten høgskolen vil også åpne opp for både etableringer og nye arbeidsplasser i Lillehammer.

Videre: ingen vet helt sikkert hvordan Lillehammer utvikler seg de nærmeste 30-50 årene - kanskje vil et nytt sentrum oppstå i området rundt Storhove, slik at dagens campus vil befinne seg midt i smørøyet? Ny E6 og en gammel drøm om togstasjon ved Hovearmen er en bærebjelke, eller halmstrå, i dette argumentet. Men jo, med stor sikkerhet vil man kunne si at tyngdepunktet i Lillehammer fortsatt vil være i dagens Lillehammer sentrum også om 50 år - slik det var også for 50, 100 og 150 år siden. Og det er lite, egentlig ingenting, som tyder på at jordvernet vil bli opphevet og kommunale planer tilsidesatt for en storstilt utbygging på jordene rundt Storhove.

Håvard Teigen har på sin side pekt på studentboligenes plassering som en innvending mot å flytte campus fra Storhove (Khrono, 27.06): Bare 100 av studentsamskipnadens 1000 studenthybler ligger i sentrum. Greit nok, men likevel ligger flertallet av samskipnadens studenthybler rent faktisk nærmere sentrum enn Storhove. Det gjelder for eksempel studenthjemmet ved Olympiaparken (som ligger fem km fra dagens campus og 2 km fra sentrum), men også studenthjemmene på Smestad og Smestadmoen. Hvordan det er et argument for at høgskolen også i fremtiden skal ha sitt campus på Storhove, forstår ikke jeg. Samtidig er det jo slik at samskipnadens 1000 hybler ikke huser majoriteten av byens 5000 studenter. De øvrige leier (eller eier) bopel i det private markedet. Som blant studenthyblene er det også i dette markedet de sentrumsnære boenhetene som er de mest attraktive.

Et nytt campus i sentrum av Lillehammer vil naturligvis ha stor innvirkning på bylivet og handelsstanden, men best effekt vil den likevel ha på studentmiljøet. Storhove er ikke et sted man blir, men reiser til og fra. Etter klokken fire på ettermiddagen er byggene reelt sett tømt for folk. Et nybygg i sentrum, derimot, vil kunne fylles med liv og aktiviteter i langt større deler av døgnet. Med kort vei til kafeer, butikker, tjenester og kulturtilbud vil et sentrumsplassert campusbygg være et gravitasjonspunkt og gi større fleksibilitet og kvalitet for både studenter og ansatte.

Fremtidens universitet og høgskoler vil bli møtt med tydeligere krav om samspill med samfunnet rundt seg, både i forskning, formidling og ikke minst i form av økt fokus på utdanningenes arbeidslivsrelevans. Nærheten til samarbeidspartnere – for eksempel for helse- og sosialfagene, jusstudiene, idrettsmiljøet og film- og TV-utdanningene – er en åpenbar fordel med å være lokalisert i sentrum. Men skal en høgskole eller et universitet fylle sitt samfunnsoppdrag i fremtiden må campus også være et sted som inviterer inn. Bygningene må være en arena også for andre enn studenter og ansatte – et sted for formidling og debatt, for samarbeid og entreprenørskap, for nettverksbygging og rekruttering, og for opplevelser av ulik art. Storhove har mange fine kvaliteter, men evnen til å naturlig engasjere og tiltrekke seg byens befolkning har stedet dessverre ikke.

Storhove har mange fine kvaliteter, men evnen til å naturlig engasjere og tiltrekke seg byens befolkning har stedet dessverre ikke

Denne dimensjonen har vært en viktig driver for sentrumsnær plassering av ulike flytte- og byggeprosjekter i universitets- og høgskolesektoren de senere årene, for eksempel ved byggingen av Papirbredden campus i Drammen (USN), Kronstad i Bergen (HiB/HVL) eller den pågående campussamlingen ved Gløshaugen og Kalvskinnet i Trondheim (NTNU). Tanken er at nye og moderne bygg, plassert nært sentrumskjernen, vil akselerere utvikling og skape vekst.

På Lillehammer, derimot, frykter man (Håvard Teigen i GD, 28.04) at et vedtak om å flytte campus fra Storhove til byen vil føre til stagnasjon og magre 10 år i påvente av at et nytt bygg skal stå ferdig. Personlig frykter jeg større stagnasjon hvis studenter og ansatte skal jobbe i et ombyggingskaos med byggestøy og midlertidige løsninger på Storhove i flere år. Slik jeg ser det er gevinsten ved å flytte campus til byen så stor at jeg skal kunne holde motivasjonen oppe. Og for å si det rett ut – Lillehammer er ikke et populært studiested på grunn av lokalene på Storhove, snarere på tross av. Nei, Rolf Rønning, det er ikke et «faktum» at lokalene er fullt brukende, verken i dag eller om 50 år. Logikken bak et slikt argument er at fagporteføljen, læringsmål, undervisningsformer, forskningsmetoder og samhandlingsmønstre ved en utdanningsinstitusjon er statiske størrelser som ikke endrer seg over tid. Det er en logikk som lukter sterkt av stagnasjon. Selvfølgelig, og heldigvis, er det ikke slik.

Selv leder jeg et fagmiljø som lever i håpløst utdaterte lokaler på Storhove. Dit flyttet TV-utdanningen inn etter OL på Lillehammer, i et bygg som ble tegnet på et tidspunkt hvor man i Norge hadde kun én TV -kanal. Alle som husker hvordan et TV-program så ut den gangen kan forsøke å forestille seg hvor voldsom den teknologiske utviklingen har vært frem mot 2022 – og følgelig hvor store endringene har vært for selve produksjonsprosessen.

I likhet med Filmskolen sitter vi på TV-skolen med lokaler som jobber imot oss og det nasjonale ansvaret som våre utdanninger er gitt av Kunnskapsdepartementet. Produksjon av film og TV er plasskrevende, men verken TV-skolen eller Filmskolen har plass nok på Storhove til å ivareta dette mandatet på en faglig forsvarlig måte. Vi opererer for eksempel i et studio bygget i en fjern fortid der 4:3 var det rådende formatet, og vi mangler produksjonskritiske spesialrom og ferdighetsrom som er nødvendige i film- og TV-produksjon anno 2022 (eller 2014, for den del). Studentene har ingen kreative arbeidssoner, og vi må bruke betydelige summer årlig på å leie lokaler utenfor Storhove for å kunne tilby den opplæringen som både studieplaner og den profesjonelle mediebransjen i Norge forventer av oss.

Vi kjemper mot stagnasjonen daglig på Storhove – og vi er ikke det eneste fagmiljøet på campus som mangler tilfredsstillende arealer og infrastruktur til å kunne levere konkurransedyktig utdanning. Det er lenge siden at gode forelesere, utstyrt med stensilark og overhead, alene var nok til å kunne levere god undervisnings- og studiekvalitet. Økt fokus på ferdighetstrening, presentasjon, fleksible læringsformer og team- og prosjektarbeid er noe som vil prege alle utdanninger i årene fremover. Slik jeg ser det vil et nytt og moderne campusbygg plassert i Lillehammer sentrum gi oss – som faktisk skal utvikle høgskolen videre de neste tretti årene – bedre forutsetninger for å revitalisere høgskolen.

Det er lenge siden at gode forelesere, utstyrt med stensilark og overhead, alene var nok til å kunne levere god undervisnings- og studiekvalitet

Planene om å bygge et nytt campus i byen er ikke et utslag av «byggemani», slik Rønning formulerer det I Khrono. Det er standard prosedyre for alle statlige virksomheter å vurdere behovene fremover når lange leiekontrakter går mot slutten. Det er selvfølgelig kledelig nøkternt å hevde, om enn på vegne av fremtidige generasjoner, at man i motsetning til alle andre studiesteder i landet ikke har behov for større endringer de nærmeste 30 årene. Jeg tror ikke det vil være til det beste for studiebyen Lillehammer, dessverre. For campus Storhove har hatt åpenbare mangler i mange år allerede. Det er grunn til å minne om at en tilfredsstillende ombygging av Storhove er i Statsbyggs rapport estimert til tilnærmet lik pris som hva et nybygg i sentrum vil koste. Sett opp mot prisene for blant annet Veterinærinstituttet på Ås, Ocean Space Centre ved NTNU og skandaleprosjektet ved UiO, det såkalte livsvitenskapsbygget, er kostnadene ved å modernisere campus i Lillehammer særdeles edruelige.

Teigen har i GD (28.04) hevdet at studiested Hamar – fordi de har en rik onkel i Sparebanken Østlandet – har fordelen ved å kunne bygge ut et nytt campus i privat regi og innen relativt kort tid. Det har ikke vært uvanlig i utdanningssektoren at institusjonene leier lokaler som er satt opp av private utbyggere. Selv på Storhove finner man eksempler på det. Det såkalte «Nyhove», lengst vest på dagens campus, ble for ikke mange årene siden satt opp av den private utbyggeren Utstillingsplassen AS. Høgskolen er leietaker. For private utbyggere er det naturligvis en gullgruve å bygge ut for en statlig leietaker – man har en sikker betaler med langtidsperspektiv i andre enden. Det er selvfølgelig ikke vanskelig å finne utbyggere som kunne tenke seg å bygge ut også på Lillehammer. Men – så lett er det ikke, verken her eller i byen femti minutter lenger sør. Myndighetene har de siste ti årene forsøkt å stagge andelen private leieforhold for statlige virksomheter. For utdanningssektoren handler dette blant annet om at utdanningslokaler ofte er av en slik art – med spesialrom, laboratorier og andre særegenheter – at bygget, eller deler av bygget, klassifiseres som såkalt formålsbygg. Problemet med det er at en privat utbygger gjerne vil sitte på så spesialiserte lokaler at vedkommende vil ha monopol i området, og at man i teorien derfor kan bruke fortrinnet til å presse prisene opp. Det er en utvikling som staten ikke ønsker – og som vil kunne sette begrensninger for private initiativ overfor HINN både på Hamar og Lillehammer.

Lillehammer er en populær studieby, og målt i antall studenter er det også HINNs største. Både høgskolen og byen skal ha æren for at studentene trives så godt her. Men etter snart 20 år i byen opplever jeg nok at både Storhove-miljøet og byen fortsatt er ganske fremmed for hverandre. Byen trenger høgskolen, og høgskolen trenger byen. Å samle seg om et felles campus-prosjekt i sentrum er en sjanse verken HINN eller Lillehammer råd til å la gå fra seg.

Jo Sondre Moseng, instituttleder TV-skolen/Høgskolen i Innlandet