Min oppfordring til psykiatrien som system tar utgangspunkt i behandling av alvorlige sinnslidelser. Forfatteren Beate Grimsrud skrev at «Det gjelder å være rytteren i eget liv, ikke hesten». Er psykiatrien i ferd med å bli hesten og ikke rytteren i arbeidet med alvorlige sinnslidelser?

Til tross for stadig færre behandlingsplasser, økonomiske utfordringer, større ansvar til kommuner og strengere regler for bruk av tvang, jobber godt utdannede fagfolk medmennesker som har et ubeskrivelig vanskelig liv. En sjelden gang går det så galt at noen blir drept. Drapene på Otta i august 2022 er et trist og vondt eksempel på at dette kan skje.

Statsforvalterens tilsyn konkluderte med at alt hadde vært på stell i behandlingssystemet. Jeg tror statsforvalterens konklusjon er riktig med tanke på de regler og retningslinjer som sannsynligvis var grunnlaget for tilsynet. Psykiatrien har slik sett loven på sin side. Likevel kan en stille spørsmål angående hva det betyr at pasienten hadde fått god nok hjelp. Jeg slutter meg til pårørende til drapsofrene som ønsker debatt - har vi et godt nok psykisk helsevern? Det handler ikke om hjelpen var god nok innenfor dagens system, men om hele systemet er bra nok. Hvordan tar vi hånd om mennesker med en alvorlig sinnslidelse? Hvordan skal vi få i gang en debatt der kunnskap og erfaring blir hørt og tatt hensyn til av de som har makt til å bestemme reglene?

Det er rystende at sinnslidendemennesker ikke får bedre oppfølging og behandling. Det er rystende både med tanke på konsekvenser det kan ha for de som har en lidelse, uskyldige ofre, pårørende, nærmiljøet og hele samfunnet. Er det økonomi, lover og regler, eller faglige vurderinger og resultater av oppfølging som styrer behandlingen av pasientene? Får psykiatrien praktisert sitt fag til det beste for pasientene? Hvis det er lover og regler som i størst grad bestemmer, og disse ikke er til beste for pasientene bør både psykiatrien og pårørende ta sterkere til motmæle på vegne av lidende mennesker.

Den profesjonelle forpliktelsen til å opptre riktig blir kanskje desto viktigere når lover og regler blir dårligere. Jeg savner en synliggjøring og begrunnelse for hvilke holdninger yrkesgruppen har med tanke på hva som er god nok behandling og hvordan en kan få det til. Det er ikke nok å si at en trenger flere døgnplasser. Det må argumenteres og begrunnes hvorfor – ikke gi avkall på fakta.

Psykiatrien opplever forhåpentligvis en uoverensstemmelse mellom egen oppfatning om det ideelle og det de blir tvunget til å gjøre. Håndterer de dette ved å redusere forventningene og tilpasse seg det som er realistisk? En bedre strategi ville være å finne frem til ressursene - bli synlige, fortelle og begrunne hva som mangler og hvorfor.

Hanna Arendt belyste hvordan mennesker har en tilbøyelighet til å underkaste seg rådende systemer og forholdningssett. Ved å underkaste seg rådende systemer og forholdningssett uten protest, kan medmenneskeligheten miste sin kraft. Arendts tanker om etikk berører spørsmålet om hvor langt vi kan gå i en profesjonalisering på bekostning av etiske retningslinjer.

Ved å ikke følge Grimsruds oppfordring om å være rytter i stedet for hest, kan vi risikere et system i forfall. Psykiatrien har både fagkunnskap og erfaring med alvorlige sinnslidelser. Vi trenger en debatt der psykiatriens stemme må komme sterkere frem - de må heve røsten og bruke den verdifulle kunnskapen de har til beste for lidende mennesker.

Synnøve Lyngved, Otta, pårørende