Ei annerledes rypejakt

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Tekstmeldingen var kort: «I år skal vi finne ut hvor den rypa vi tar med oss til fjells, kommer fra. Blir du med?»

DEL

Jeg har aldri vært noe jegertype, men akkurat denne rypa kunne det være artig å se nærmere på. Vi snakker om en av de mest berømte rypene i hele verden. Ikke den som kan spises, men den som kan nytes. Vi snakker om whisky, om Famous Grouse. Du vet den flaska som har ei rype i logoen. Og som produsenten ynder å kalle «verdens lykkeligste fugl».

Famous Grouse betyr Skottland, og vår tur startet fra Torp og gikk til Glasgow. Vel fremme i Glasgow valgte vi å ta toget til den nærmeste stasjonen. Derfra var meningen at vi skulle ta taxi, men da vi gikk av toget midt ute på den skotske landsbygda skjønte fort at vi hadde et problem. Her var bare togstasjonen, ingen sentrum, ingen taxi. Etter litt fram og tilbake fikk vi tak i drosjer fra den nærmeste byen, Crieff.

Jeg ble plassert foran i bilen. De andre gutta var selvfølgelig klar over at dette var min første tur til Skottland. Og det startet helt strålende: Sjåføren ville ha penger på forskudd.

- Hæ? sa jeg.

- Du skjønner; sist det var nordmenn her, så plyndret de alt vi hadde, brente ned husene våre, og voldtok damene våre.

Vår skotske drosjevenn brøler av latter, strålende fornøyd over å få eksotisk besøk i drosjen. I rasende fart hviner vi av gårde. Allerede i første sving leter armene fortvilet etter rattet og høyrebeinet etter bremsepedalen. 110 km/t på svingete landsbyveg, på den gale siden av vegen. Jeg er dødsredd den første kilometeren. Etter hvert blir det bedre, men ikke bedre enn at jeg spør:

- Når har dere tenkt å kjøre på den riktige siden av vegen?

- Det har vi alltid gjort, smilte vår venn. End of discussion.

Vi passerer en liten by ved navn Crieff, deretter videre oppover, og midt i skogen, mellom to høydedrag ligger destilleriet. Skjønt nå er det like mye en turistdestinasjon, faktisk en av de mest besøkte i hele Skottland.

Vi skjønner lite før vi står på parkeringsplassen. Husene ligger godt skjult. Historien gir oss svaret. Whiskydestillering langs Turretsbekken har foregått helt siden 1717. Opprinnelig var det smuglere som startet produksjon, de var opptatt å holde produksjonen i skjul. På høydedragene var det plassert vaktposter. Siden 1823 har brennevinsproduksjonen vært lovlig.

I vår pakke ligger både en guidet tur, og ikke minst diverse smaksprøver. Whiskyen lages av skotsk bygg av beste kvalitet. Bygg er en av tre ingrediensene, de to andre er vann og gjær, og selvfølgelig sprit.

Bygget legges i bløt et par tre dager. Deretter spres det utover et maltgulv i 6-7 dager, hvor det får spire. På dette tidspunktet kalles det grønn malt. Deretter tørkes bygget i en torvovn. Nå stopper veksten, men det viktigste er at smaken av torvrøyk blir med videre, og gir whiskyen sin karakteristiske aroma.

Etter at maltet er knust, tilsettes store mengder varmt vann i tre omganger. Vesken renner langsomt gjennom et filtergulv og ned i bunnen av silkaret. Det kalles nå for vørter. Vørteren føres gjennom en platekjøler hvor den avkjøles til den når den rette gjæringstemperaturen på 22 grader. Det som er igjen av byggkornet går til storfefôr. Vannet som blir brukt kommer i en privat vannledning fra Loch Turret.

Så er det gjærens tur. I gjæringskar på 6.500 liter blandes forskjellige gjærtyper. Oppskriften er hemmelig. I drøye 48 timer varer prosessen, og nå er det blitt en ølaktig væske som inneholder 7-8 prosent alkohol. Den ølaktige væsken destilleres til rundt 95 grader, nok til at alkoholen fordamper, men ikke så mye at vannet koker. Deretter tilsettes spriten. Spriten kommer gjennom et glasskap som er like godt sikret som en bankbygning. Digre hengelåser. Kontrollen blir utført av Toll- og avgiftsdirektoratet. Etter denne prosessen havner væsken på fat av eik av den beste kvalitet. Whiskyen tar sin farge fra treet. Så starter den lange ventetiden.

Etter tre år kan det kalles whisky, men denne blir lagret i 12, 15, 18, 21 eller 25 år.

Vår hyggelige vert forklarer, og er tydelig stolt. Etter hvert begynner gutta å tenke på smaksprøver. De blir servert i restauranten. Og det er nok å velge i. Vi tester oss fram til den whiskyen som passer til hver og en. Det blir en spennende rundtur i smaksopplevelser, og vårt vertskap forklarer om forskjeller, egenarter, smaker og lagringstid. Stemningen rundt bordet blir god, og undertegnede begynner å føle seg som en kjenner - helt til..:

- Er det mulig å få litt isbiter?

Våre to verter bråstopper.

- Er det ikke kaldt nok der du kommer fra? Hvorfor i all verden skal du ha isbiter? Isbitene ødelegger smaken. Vann - ja, ikke for kaldt. Is er forbudt.

Skotter er hyggelige folk. Etter vår rundreise med smaksprøver i whiskyens verden blir vi hentet tilbake til landsbyen for lunsj.Vi traver litt fram og tilbake, rusler til slutt inn på en pub. Det er fullt når vi kommer inn, men pubeierne feier lokalbefolkningen på dør. Nå er det ikke plass til folk som bare skravler, men ingen sure miner av den grunn. På en elegant måte får han alle til å bestille nesten det samme. Greit at kona på kjøkkenet ikke blir for stresset av langvegsfarende gjester. Sjøl er han fra Australia, og selvfølgelig vanker det australsk øl. Verten smiler fra øre til øre når vi høylytt bekrefter at dette er det beste ølet vi har fått den dagen. Etter hvert slår han seg ned ved bordet, og det blir en riktig trivelig tidlig ettermiddag.

På veg tilbake til togstasjonen, og de samme sjåførene spør om vi er fornøyd med dagen.

Ærlig forteller jeg at det har vært svært hyggelig, og at skottene er et trivelig og gjestfritt folkeslag. Svaret er:

- Have you been to England?

- No.

- Good, don’t go there.

Artikkeltags