Fest i en prøvet by

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

«My Oklahoma home is blown away», synger Bruce Springsteen. Etterpå kjører vi gjennom orkanherjede gater i New Orleans.

DEL

New Orleans Fair Grounds koker av folk. Det er jazzfest. Sola på himmelen gjør gårsdagens regn- og tornadovarsel til skamme. Fra ti ulike scener pumpes jazz, rock, rap, blues, folk, funk, afro, zydeco, reggae og R&B inn i menneskemengden som strømmer til og fra.

Foran scenene danser svarte menn i elegante dresser, fyldige, fargerike damer og små jentunger med lange fletter. De som tar det pent, sitter på plenen litt lenger unna og nikker diskret med hakepartiet.

Det er kø foran bodene som serverer kreps, gumbo, cajun jambalaya, po-boy, østerssuppe, stekte krabber, sjokoladedyppede jordbær og iskald Miller Lite. Folk spiser mens de tramper takten og vrikker på hofta. I gospelteltet løftes stemningen til nye høyder.

Om kvelden opptrer noen av verdens beste musikere live på barer og klubber rundt om i byen. I ærverdige Preservation Hall er U2-gitarist The Edge en av dem som spiller med når veteranene markerer gjenåpningen med en New Orleans Dixiland-versjon av «Vertigo».

Oppslutningen om den første New Orleans Jazz & Heritage festival siden naturkatastrofen med navnet Katrina overgår de mest optimistiske forhåpninger. I løpet av to hektiske weekender inntar 4.000 artister byens veddeløpsbane, som sto under halvannen meter vann under flommen i fjor.

Store navn som Bruce Springsteen, Elvis Costello, Bob Dylan, Paul Simon, Etta James og Keith Urban står på programmet. Festivalplakaten prydes av jazzlegenden Fats Domino, byens store sønn, som selv mistet huset sitt da dikene ga etter og vannet fylte gatene 29. august 2005.

Det lokale musikkmiljøet ble bokstavelig talt spredt for alle vinder da Katrina gjorde hundretusener hjemløse. De som kunne, flyktet. Mange har ennå ikke returnert. På jazzfesten spiller flere band sammen for første gang siden orkanen.

Kanonene spiller for en billig penge, mens lokale artister får rause honorar. Vi drikker øl til inntekt for veldedige fond, og det er det mange New Orleansere som trenger.

My Oklahoma home
is blown away
Well it looked so green
and fair
When I built my shanty there
Now my Oklahoma home
is blown away
Everything except my mortage blown away

Bruce Springsteen synger fortsatt i ørene våre når vi setter oss på den gule skolebussen som tar oss tilbake til det franske kvarteret. Turen går gjennom noen av New Orleans fattigste boligstrøk. Her er det ingen fest.

Vi passerer rekke på rekke av skeive, ødelagte hus. Vinduene er gjenspikret. Taket er borte. Gatene er fulle av skrap og rivningsmateriell. På en skakk veranda sitter ei eldre, svart dame i en gyngestol. Hun følger bussen med øyene. På inngangsdøra står fortsatt det svarte spraymerket som med kryss og tall forteller når huset ble kontrollert, og hvor mange levende og døde som ble funnet her.

Mange boliger er forlatt. Butikkvinduer er barrikadert. Av bensinstasjonen på gatehjørnet står kun skiltet igjen. Under bruene som leder motorvegene over bebyggelsen står støvete, bulkete biler med knuste ruter. Det er tusenvis av dem. Hvert eneste planfrie kryss er en bilkirkegård.

I hagene står campingvogner. Enkelte er i gang med gjenoppbyggingen. Hustak er tettet med blå presenning. «Returnee», står det på skiltet noen har satt opp.

Den unge mannen som bestyrer parkeringen utenfor hotellet vårt tror det vil ta år før byen kommer på fote igjen.

- Det er så mange som fortsatt bor andre steder. Noen kommer kanskje aldri igjen. De blir lei av å krangle med forsikringsselskapet og prøver heller å starte på nytt et annet sted.

Men turistene er tilbake, om ikke i fullt monn.
- Før pleide det å være fullstendig kaos på gata her, forteller vår venn i uniform.
- Men det er da ganske bra med folk nå også.

I det uskadede, franske kvarteret er det tilsynelatende «business as usual». Mange kommer til New Orleans for å høre musikk og feste på Bourbon Street. Det er fortsatt rikelige muligheter til begge deler. Kontrasten til det du ser gjennom bussvinduet noen kilometer unna er enorm.

På Bourbon Street er det ikke bare fest, det er mange fester, og stemningen er upåklagelig. Det som utspiller seg i den livligste delen av New Orleans’ mest berømte gate minner mest om noe vi har sett på den hjemlige countryfestivalen. Gutter i 20-årene raver rundt med perlekjeder om halsen. Fulle, lettkledde jenter prøver forgjeves å bevege seg i takt med dunkende karaokeanlegg. Store plakater reklamerer for Big Ass Beers To Go. Skiltene med Bottomless & Topless hengere tettere jo nærmere du kommer Canal Street, der hotellet ditt kanskje ligger.

Reiser du til New Orleans med vage forventninger knyttet til romantikk, skjønnhet og nostalgi er det første møtet med Bourbon Street en sjokkartet opplevelse. Heldigvis er den bevaringsverdige bydelen i fransk kolonistil liten og kompakt. Du trenger ikke gå mange kvartaler unna før du finner det du leter etter. Smale gater omkranset av toetasjes hus med blomsterdekte smijernsbalkonger og frodige bakgårder. Spennende gallerier, rare butikker, hyggelige kafeer og stilige restauranter der spisegjestene applauderer henrykt mot tradjazzbandet som gir måltidet en ekstra dimensjon.

Bare eventyrlysten og din sunne fornuft bestemmer hvor langt bort fra Bourbon Street du våger å gå. New Orleans er ikke bare kjent for musikk, byen er også beryktet for vold og kriminalitet.

Det er ikke mangel på eventyrlyst som gjør at vi likevel ender opp på en tilsynelatende kjedelig, italiensk restaurant faretruende nær hotellet på den store jazzfestkvelden i New Orleans. Det er mangel på rutine. Uten bordbestilling er vi sjanseløse på de virkelig hotte stedene.

Sultne og lykkelige over at vi tross alt skal få middag, lirker vi oss ned på de siste tre stolene i restauranten. Den er så liten og trang at vi nærmest deler bord med to damer fra San Francisco, som har tatt turen til byen ene og alene for å være med på jazzfestivalen. De skryter av maten, og når en ferm kvinne skjenker oss rause rødvinsglass, skjønner vi at kvelden ender bra likevel.

Snart er vi i snakk med både damene og paret på nabobordet. Det tar ikke lang tid før vi får spørsmålet vi har hørt hundre ganger før på denne turen.
- Where are you from?
- Norway, sier vi, og mottar hyggelige nikk til svar.
- Welcome. And thanks for coming to New Orleans.

Artikkeltags