Kunstpause i Paris

Foto:

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Vi jaktet på en naken kvinne, og fant henne i armene på en japaner.

DEL

Stedet er Musée d’Orsay. Det er på tampen av sesongen og luftig under taket i den tidligere hovedjernbanestasjonen, som i dag rommer noen av malerkunstens ypperste verker. Etter et par timers vandring blant Degas dansende kvinneskikkelser, Cézannes fruktige stilleben og Van Goghs febrilske landskaper er det på tide å runde av med noe helt spesielt.

Undervegs har vi diskret studert artikkelen om det myteomspunnede maleriet med det vågale motivet. Malt i 1866 på oppdrag fra en søkkrik, tyrkisk diplomat, som senere spilte bort både kunstsamlingen og formuen. Senere har bildet hatt flere eiere. En tid hang det skjult bak et annet. Kun vertskapets nærmeste venner fikk nyte Gustave Courbets erotiske, og særdeles figurative skildring av «Verdens opprinnelse»: En kvinnes nakne underliv.

I 1995 ble maleriet kjøpt av Musée d’Orsay. Bildet ble stilt ut i et lite rom med dempet belysning, kun tilgjengelig for noen få. Men hvor hang det nå?

Ikke husket vi tittelen på maleriet, og kunstnerens navn var også glemt. Å lete på måfå blant tusenvis av kunstverk var bortkastet tid. Vi måtte spørre oss for. Men hva skulle vi spørre etter? La femme nude? Det finnes hundrevis av nakne kvinner i Musée d’Orsay.

I menneskevrimmelen roper plutselig den høyeste blant oss.

- Der er hun!

Han har funnet henne, i hendene på en japaner, som blar i en rikt illustrert kunstkatalog mens han passerer oss i trappa.

Den kortvokste er omringet. Fremmede fingre blar i katalogen hans og babler i veg på et fremmed språk. Kanskje snapper han opp «Courbet» og «L’Origine du monde». Hans ti år gamle sønn har i alle fall fått med seg litt av hvert, der han står på tærne og stirrer.

Det viser seg at maleriet henger i sal sju. Godt opplyst på en vegg helt for seg selv. «L’Origine du monde» - Verdens opprinnelse. Det interesserte publikum gransker penselstrøkene på nært hold. Det er jo kunst.

Men det er Monets vannliljer vi drømmer om den natta. De gigantiske maleriene i Musée de l’Orangerie trollbinder oss. Blåtonene, lyset, antydningen av flytende kronblader og himmelen som speiler seg i vannet får nakkehårene til å reise seg. Det burde vært taleforbud i de ovale salene. Det er nesten som å være i kirken.

Jeg aner ikke hvor mange museer og gallerier som finnes i Paris. Det er hundrevis, og kunsten som vises er blant verdens beste og mest berømte. Leonardo da Vincis Mona Lisa og Venus fra Milo er begge utstilt i Musée du Louvre. Picasso har sitt eget museum, det samme har billedhoggeren Auguste Rodin. Andy Warhol og Salvador Dalí henger i Musée National d’Art Moderne i Pompidou-senteret, som er et slags kunstverk i seg selv.

Van Gogh, Manet, Renoir, Chagall, Matisse og Miró arbeidet alle i Paris. Malerne står fremdeles med pensel og palett i de bratte gatene i Montmartre, selv om kvaliteten på kunsten er så som så.

I galleriene langs Rue de Seine er det utstillinger med kunstnere som kanskje kommer på museum senere. 100.000 kroner for et tangodansende par i olje på lerret signert en brasilianer ved navn Juarez Machado er kanskje ingen upris?

Det tar uker, ja flere år, å yte samlingene full rettferdighet. Så det lønner seg å gjøre et utvalg, og sette seg i tide. Ta en kunstpause, rett og slett. Kanskje litt ost og kalvepaté på restaurant La Palette (Rue de Seine) kunne passe? Servert av en skikkelig grinebiter, men du verden så godt.

Artikkeltags