Mer børs enn katedral

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Vi dro til London. Der hang det julegullkuler i trærne i Oxford street i oktober, og i den store ærverdige St. Paul’s Cathedral duftet det nystekt kjøttpai fra gravkammeret under oss.

DEL

Vi dro for å lytte til musikk i Royal Albert Hall under The National Brass Band Championship of Great Britain i oktober og for å høre Enfield Citadel Band of The Salvation Army spille i konsertsalen i Royal College of Music. Den som aldri har vært i Royal Albert Hall, har en lykkestund til gode.

Det var altså en slags kulturtur til London, til byen med de mange museer og gallerier. Til Museum of London, Victoria & Albert Museum, British Museum, Madame Tussaud, Tate gallery, The National Gallery. Du blir sliten i beina bare av å lese listen over Londons museer. Vi så ingen av dem.

For ikke å snakke om alle bygningene du burde få med deg: Big Ben, Parlamentsbygningen og Buckingham Palace, gjemt bak høye gjerder og dronningens hekk. Vi vinket da vi dro forbi. Og det skremmende og imponerende Tower of London. Vi kikket fra vårt bussvindu og syntes så granngivelig at det flakset noen svarte kråker over Tower of Londons tykke murer.

Hva gjør man så, når alt blir så overveldende mye og man ikke gjør det man burde ha gjort? Man spiser godt på restaurant og går deretter på pub. Man spiser naturligvis ikke på engelsk restaurant, i den grad det finnes noe slikt. Engelsk mat er fish and chips i et stykke papir og ellers øl med og uten tilbehør. Nei, man går på indisk restaurant, eller fransk eller libanesisk, og spiser for halve prisen av hva et tilsvarende herremåltid koster i Norge. Ja, hvis du i det hele tatt finner noe liknende i Norge, med samme nivå på kelnere og service.

Og så på pub. Den engelske puben har fortsatt samme interiør som for et par hundre år siden, og øyensynlig samme bartender som subber rundt med ølglassene og samme halvfulle stamgjester, som alle har hørt om Ibsen, Grieg og Ole Gunnar Solskjær. De engelske pubene har ligget der alltid. De er alle gamle, brun eller blåmalte og vakre og heter noe slikt som The Royal Star, The Shepardess, The Nelson Retreat, The Tiger, The Lion, med gullskrift på svart. Bare ølet er nytt, for nå må du forsikre deg om at du får engelsk øl, ellers får du kanskje italiensk. «Thats how it is», sa servitøren med et smil.

Mye er egentlig annerledes. Du er ikke den eneste som havner i Oxford Street i stedet for i British Museum. London er business, alle shopperes mekka. Oxford Street tilbyr deg større utvalg av smykkedilldall, rosa sko, miniskjørt, sølvglinsende belter og stroppetopper enn du trodde det fantes på den nordlige halvkule. Rådyrt og fristende billig i skjønn forening. Du står i kø, går i kø, handler i kø, snubler i kø opp rulletrapper og ned rulletrapper, fire kvartaler opp og fire ned, uten å kjøpe noe.

Vil du fortsette shoppingen på søndag, drar du til Camden Canal Market. Der treffer du de fjorten tusen andre som vil shoppe på søndag. Der finner du alt. Jeg mener alt. I tillegg til alt de også solgte på 70-tallet, som broderte indiske skjorter, kinesiske små bøker og røkelse. Etter lukta å dømme får du kjøpt mer enn røkelse også.

London er mer. Det finnes neppe noen annen metropol som i den grad digger sin egen grusomme fortid og utnytter egne spøkelser kommersielt. Du tilbys vandringer gjennom byens skumleste strøk, med guide, i de blodige fotsporene til Jack the Ripper. Bare velg, bloddryppende eller angstdirrende: «Darkest Victorian London». «The Secrets of Westminster Abbey». «Ghosts of The West End».

Men så kunne jeg likevel ikke dy meg. Jeg bare måtte se St. Pauls-katedralen, som jeg har hørt så mye om. The Whispering Gallery, der du kan høre dine venner hviske til deg helt fra andre siden av den enorme kuppelen. Er det virkelig sant? Jeg stirret imponert opp mot kuppelen da jeg stoppet midt over en forgylt rist i katedralens hovedskip. Det var da jeg kjente duften av kjøttpai. Og sannelig, da jeg bøyde meg ned, så jeg en hånd som løftet et pappkrus nede i gravkammeret. Nei, her er de ikke redde for å uroe de døde, verken med guide eller kjøttpai.

Opp 259 trappetrinn, fant jeg The Whispering gallery. «Can you hear me?» Overalt sto folk med øret til murveggen og ropte i munnen på hverandre. Hvem som hørte hva og hvem, vet ikke jeg. Ingen hørte i alle fall vaktmannen som brølte: Ikke stå på benkene!.

Det var St. Paul's Cathedral. Vakker og ganske kommers. Som London.

Artikkeltags