The American Dream

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Der, på en bensinstasjon i en søvnig sørstatsby jeg ikke husker navnet på, kunne drømmen gått i oppfyllelse.

DEL

Den står på tilhengeren. Blå og blank. En strøken 67 Camaro.

Og den er til salgs.

- 12.000 dollars and it's yours, sier fyren som eier den, ikke lite stolt over at jeg har stoppet for å ta bilde.

Hendelsen er dagens lyspunkt. Min egen sjåfør har litt skuffet konstatert at det kjører altfor mange japanske biler på den amerikanske highwayen nå om dagen.

Kanskje har det noe å gjøre med den stadig stigende bensinprisen? Den har nådd sjokkerende høyder i det siste. Fem kroner literen. Aviser og tv-sendinger er fulle av indignerte bileiere som fyller opp tanken på de åttesylindrede monstertrucklignende privatbilene sine så det svir både i øynene og på pungen.

Vi har også måttet justere bensinbudsjettet, og det er ikke bare fordi prisen har gått opp siden sist. Chrysler Cruiser viser seg å være atskillig mer tørst enn Mitsubishien vi kjørte forrige gang. Men japansk bilferie i USA kom ikke på tale denne gangen. Nå skulle vi kjøre amerikansk.

Bortsett fra avreise og hjemreisedato er lite bestemt på forhånd. Vi lander i Dallas, Texas, og har billett hjem fra Miami, Florida, to uker senere.

Det viser seg å være en ambisiøs plan, for å si det mildt. Alt er BIG i USA. Ikke minst avstandene. (Det visste vi jo. Men så er det dette med kartet og terrenget, da).

Nesten halvvegs, det vil si etter 180 mil eller deromkring, føler vi at vi er godt i siget. En kar vi kommer i prat med forteller om den gangen HAN var på bilferie, langt nord i California et sted. Der kom han plutselig på at han hadde en viktig avtale hjemme om to dager.

Hjemme var i Florida.

- Da fikk vi det travelt, gliser han.

Finn fram atlaset, så skjønner hvorfor, du også. Nei, vi hadde ingen grunn til bekymring.

Bortsett fra avstandene, eller kanskje nettopp på grunn av det, er bilferie i USA helt topp. Det er faktisk nesten nødvendig. I privatbilismens høyborg er kollektivtransport tilsynelatende ikkeeksisterende både i vokabularet og i praksis. I alle fall utenfor storbyene. Selv i «sentrale» strøk av millionbyer som Dallas, San Antonio og Austin føler du deg fortapt uten egen bil. «Sentrum» er ofte spredt over et uendelig område. Ting du har lyst til å se, oppleve eller smake på ligger kanskje kilometervis unna.

Til gjengjeld er det aldri vanskelig å finne parkeringsplass. Og vegen dit har gjerne fire felt, i hver retning.

Fire felt, 380 mil - det er ikke ferie, sier du kanskje.

Nei, hvis du foretrekker å sove i samme seng hver natt, og synes at selve reisen kun er et nødvendig onde for å komme fra A til B, er ikke fem amerikanske stater på 14 dager noe for deg.

Mener du derimot at det å reise er å oppleve, vil du trives på biltur i USA.

Særlig hvis du ikke alltid må ta den korteste vegen, men ser eventyret i småbygater med to lyskryss og fire kirker, og synes det er eksotisk - på sin måte - med et kveldsbad i bassenget ved Motel 6 mens kromglinsende, amerikanske vogntog på Interstate 20 dundrer forbi.

Synes du det er artig å gå på oppdagelsesferd mellom reolene i bensinstasjoner som selger veggspeil med kuhorn, armeringsjern, «We support our troops»-klistremerker og treplaketter med teksten «God loves you - and so do I», og liker tanken på å stoppe hvor som helst, når som helst, om det så er for å ta bilde av en rusten bilkirkegård i solnedgangen, er amerikansk bilferie midt i blinken.

Bilen er ikke bare et framkomstmiddel. Det er også billetten til en annen amerikansk fordel, nemlig motellet. Fordi det ofte ligger litt utenfor «sentrum», er det rimeligere enn hotell. Det er heller ikke vanskelig å finne. Høye, glorete lysskilt viser veg. Som regel ligger de på rekke og rad, som en skinnende oase langs hovedinnfartsårene. Prisen er tydelig annonsert, så det er bare å velge.

I motelloasene finner du også mat og drikke. Å kalle serveringsstedene for eksotiske og spennende er en overdrivelse, som regel heter de McDonalds, Taco Bell, Pizza Hut eller Denny's.

Det positive er at du alltid vet hva du får servert. Og i USA kan du spise nystekte pannekaker med lønnesirup til frokost hver dag. DET er i alle fall en fordel.

Fremdeles svett når du tenker på tallet 380? Selvfølgelig trenger du ikke kjøre så langt. Du kan tilbringe hele ferien i Dallas, for den saks skyld (og sove i ny motellseng hver natt, hvis det er et must). Risikoen for å kjede seg er minimal. Okseridning på rodeo, et 96 meters magesugdropp fra fornøyelsesparken Six Flags' «Superman Tower of Power», amerikansk fotball i Texas Stadium, cowboy-shopping i Cavenders Boot City eller en spasertur på Dealey Plaza, der John F. Kennedy ble skutt en novemberdag i 1963 - alt er en liten svipptur unna.

Når du er lei, kan du kjøre et par timer vestover og se på prærien. Gjerne i en blå, blank bil.

På bensinstasjonen har fyren med Camaroen åpnet døra.

- If I had the money, I'd buy it, sa jeg.

Kanskje ikke helt sant. Men neste gang...

Artikkeltags