Vi så tidlig at valgkampen i Lillehammer i 2019 ikke kom til å bli som den pleier. Senterpartiet ga innbyggerne fakta om ellevill lånefest, gjeld, overskridelser og vikarbruk noe som medførte at flere partier, herunder Arbeiderpartiet og Venstre måtte stryke nesten alt valgflesk fra de oppsatte valgkampmenyene sine, og når valgflesk de ikke hadde råd til var borte, var det lite igjen å servere.

Meningsmålingene utover våren og sommeren viste at Ap og Venstre ville tape mye oppslutning. Venstre lå på et tidspunkt sågar så dårlig an at det så ut til at de ikke ville få noen representanter i kommunestyret i det hele tatt. Det var da Ingunn Trosholmen (Ap) og Mizanur Rahaman (SV) ga Terje Rønning og Venstre en håndsrekning; ved å inngå forlovelse og samarbeid også etter valget.

Valget ble ei katastrofe for Venstre, som mista to av fire representanter i kommunestyret.

Resultatet for de tre partiene (Ap, SV og V) som i denne perioden har et suverent flertall med 28 representanter (22+2+4), hele fire stemmer mer enn de 24 som trengs for flertall, hadde mista ni seter og satt igjen med bare 19 representanter.

I forhandlingene etter valget fikk Trosholmen Miljøpartiet de Grønne (4) og Kristelig folkeparti (1) med til sammen fem stemmer med på laget, slik at de til sammen hadde 24 representanter og knappest mulig flertall.

Og det var midt i Trosholmens forhandlinger etter valget at det plutselig kom telefon fra Venstre til oss på "den andre sida", nemlig H, Sp, Frp, Pensjonistpartiet og Rødt; Rønning var villig til å svikte laget sitt, slik at Ap-gruppa mistet flertallet og makta, og vi fikk den, dersom vi var villige til å la Rønning fikk bli varaordfører - på vårt lag!

Men selv om det aldri ville være aktuelt for oss i opposisjonen å sikre oss flertall og makt ved hjelp av en med slike tilbøyeligheter til overløp og svik, kunne Rønning åpenbart
likevel bruke trusselen om å svikte laget og dermed vippe Ap fra ordførertaburetten etter 73 år, som et jokerkort i forhandlingene med sine alliansepartnere Ap og SV og
innkassere varaordføreposten som resultat

Overskriften i GDs intervju av Terje Rønning som nyutnevnt varaordfører er: " Jeg hadde lyst på dette vervet her".

Ja, det er åpenbart at Terje Rønning desperat ville bli varaordfører. For Rønning var det altså ikke av betydning om det var Høyre/Sp eller Ap som fikk ordførermakta, bare han fikk være varaordfører. Han var altså villig til å svikte egne allierte i Ap og SV og løpe over til "fienden", for å få bli det.

Noe som også er bekymringsverdig, er at Ap ikke bare tok Rønning tilbake etter dette sidespranget, men også lot seg utpresse for å beholde makta. Det viser også ei side av Ap som ikke er så vakker.

Huttetu!

Hilde Jorunn Hoven, kommunestyrerepr. for Sp, Lillehammer