De siste ukene har regjeringens forslag til rusreform blitt mye debattert. Av dem som motsetter seg forslaget, er det mange som uttrykker en bekymring for ungdommen – men det mange ikke ser er at rusreformen er like viktig for eksperimentell ungdom, som for tungt belastede rusmisbrukere. Rusreformen skal ikke innføres på bekostning av unges sikkerhet, den skal innføres på grunn av den.

Ulovlige rusmidler skal fremdeles være forbudt, så det er altså ikke snakk om legalisering. Dersom politiet mistenker at en bedriver produksjon og salg av narkotiske stoffer kan dette fremdeles medføre full ransaking, og bedriver en salg eller produksjon så blir man straffet – akkurat slik som i dag. Avkriminaliseringen som foreslås går ut på at det å oppbevare små mengder, såkalte brukerdoser, av rusmidler ikke vil være straffbart.

Forskjellen fra dagens politikk til det som foreslås i regjeringens rusreform er at dersom politiet oppdager noen med en mindre mengde av et rusmiddel vil de ikke lenger bli straffet med dyre bøter, fengselsstraffer eller prikker på rullebladet. Stoffet vil bli beslaglagt og destruert, og man blir pålagt å møte i en kommunalt oppnevnt nemnd for å motta informasjon og er nødt til å reflektere rundt eget rusmisbruk. Skulle en ønske det, kan man videre bli henvist for å motta hjelp.

Slik systemet fungerer i dag, gagner det ikke ungdommen mer enn hva det vil med en rusreform. Snarere tvert imot. Å bli tatt med narkotika for de unge i dag, fører til både straff og prikk på rullebladet. Det er en prikk som kan følge en langt i livet, og stå i veien for mange drømmer og muligheter.

Jeg har full forståelse for at man kan mene at dagens ruspolitikk fungerer som en slags varsel om konsekvens, eller et slags hinder som skal skremme ungdommen vekk fra rusen. Men sannheten er at uavhengig av avkriminalisering er det 1. veldig lett å få tak i narkotiske stoffer, og 2. forskning viser at straff ikke er forebyggende, men derimot kan bidra til å forsterke problemene og at kontakt med rettsvesenet øker sjansen for å bli kriminell i fremtiden.

For ungdommen vil foresatte motta en telefon med bekymringsmelding fra politiet, og de foresatte er nødt til å møte i den oppnevnte nemnden med dem. Et slikt inngrep, vil for de aller fleste oppleves som en straff i seg selv. Det er et nederlag å måtte innrømme rusmisbruk som mindreårig foran sine foresatte.

Norge er i Europatoppen med hele 260 overdosedødsfall i året. Det er 260 for mange. Frykten for straff gjør at mange unngår å be om hjelp, det har kostet liv og er nødt til å ta slutt.

Vi kan ikke tvinge folk til å motta rushjelp, men med rusreformen blir det lettere å plukke opp de som sliter og har det vanskelig, samtidig som vi senker terskelen for å både be om og motta hjelp. Derfor sier jeg klart og tydelig JA til en rusreform – både for dem som sliter, de som kommer til å slite og alle de vi allerede har mistet.

Jeg sier ja til hjelp bort fra rusen, ikke straff.

Celina Christoffersen, Hamar, Ungdomskandidat i Innlandet Venstre