Det er imponerende hvor mange ganger den Lillehammerbaserte Land Art-kunstneren Egil Martin Kurdøl tar opp Lillehammer Kunstmuseums samfunnsansvar i vår lokalavis. Etter flere leserbrev og en egen initiert konferanse, står han igjen frem med anklagen om at kunstmuseet forsømmer sitt samfunnsansvar. Det er ingen tvil om at debatten om museenes rolle og ansvar i et samfunn i rask endring er viktig, selv om gjentatte påstander kan være slitsomme.

Performancekunst på agendaen

I min artikkel «Museet må vedlikeholde kunsten og kan ikke bare overta stedskunst» (GD, 18.6.21) og i mitt bidrag til «Om Hello»-konferansen «Har kunstmuseer et spesielt ansvar for regional stedskunst?» (Kulturhuset Banken, Lillehammer, 10.10.22), har jeg forklart i detalj hvorfor Lillehammer Kunstmuseum ikke prioriterer stedsspesifikk kunst i sin samlings- og utstillingsvirksomhet. Som det står der, er det svært få museer i verden som kan forvalte stedsspesifikk kunst, som er både vanskelig å samle og bevare. Det er desto viktigere for oss å bruke de regionale stedsspesifikke verkene til for eksempel Gitte Dæhlin og Anthony Gormley, som har vært en del av vårt formidlingsprogram for skoler i årevis.

Når det gjelder «temporære kunstuttrykk» som Kurdøl skriver, vil jeg nevne at vi i høst vier en stort retrospektiv utstilling til en av Norges tidligste og viktigste performancekunstnere: Hilmar Fredriksen. Etter å ha møtt performance-kunsten fra en rekke kvinnelige kinesiske samtidskunstnere i fjor sommer, kan publikum altså igjen oppleve temporære kunstuttrykk i Lillehammer Kunstmuseum.

Les også

Lillehammer Kunstmuseum forsømmer sitt samfunnsansvar

Mye for den regionale kunsten

Jeg vil imøtegå Kurdøls anklage om at «samlingen og praksis i Lillehammer Kunstmuseum ikke gjenspeiler regionenes kunstliv» og at enhver besøkende på museet vårt tydelig kan oppleve at regional kunst spiller en sentral rolle i vårt arbeid ved siden av internasjonale og nordiske posisjoner.

For bare noen dager siden åpnet vi vår store jubileumsutstilling viet 100-årsdagen til Jakob Weidemann, Lillehammers viktigste kunstner. Den 17. juni inviterer vi hele Lillehammers befolkning og andre interesserte til en storfeiring av 100 åringen! Siden jeg takket ja til stillingen som direktør ved museet i 2018, har vi også hatt store utstillinger med kunstnere som for eksempel Marthe Johnslien og Marianne Hurum som begge vokste opp på Lillehammer. I tillegg har vi hatt mindre utstillingsprosjekter med Lillehammerkunstner Reidun Tordhol og Werner Zellien som bor i regionen.

Vi kan selvsagt ikke inkludere alle artister fra regionen i vårt program. Andre institusjoner som for eksempel Kunstbanken på Hamar og Oppland Kunstsenter i Lillehammer, spiller her en svært viktig rolle.

Likevel vil jeg påstå at våre aktiviteter reflekterer en nær tilknytning til kunsten i regionen. I de siste årene har vi brukt mesteparten av våre innkjøpsmidler til verk av kunstnerne Jana Winderen, Marie Buskov, Kari Mølstad og Mathias Faldbakken, som bor i Innlandet eller kommer fra Lillehammer. Dette gjør vi nettopp for å styrke det regionale i vår samling.

Endelig også nordisk

Kurdøls påstand om at Lillehammer Kunstmuseum har kjøpt malerier av utenlandske kunstnere til samlingen for mange millioner kroner er rett og slett feil! Med enkelthet kunne dette vært sjekket med litt Research. Museet kunne aldri ha anskaffet de sentrale verkene til Carl Larsson, August Strindberg, og nå nylig Helen Schjerfbeck og Axel Gallen-Kallela med egne midler. Sparebankstiftelsen DNB ervervet verkene på vår forespørsel for mer enn 100 mill NOK og de stiller disse til disposisjon for Lillehammer Kunstmuseum som deposita.

Disse viktige tilskuddene har ikke kostet Lillehammer Kunstmuseum en eneste krone! Her blir de sett på med stor interesse av vårt publikum og er et viktig tillegg i vår ellers nesten rene norske samling. Vi kan endelig vise at norsk kunst rundt 1900 på ingen måte utviklet seg isolert, men snarere er en utvikling i samspill med de nordiske landene. For eksempel det viktige nordiske miljøet rundt kunstnere som Harriet Backer og Kitty Kielland. Dette er en enorm vinning for et av de ytterst få museene utenfor hovedstaden som kan presentere norsk kunsthistorie de siste 200 årene.

Kunsthall Innlandet

I vår samlingspresentasjon viser vi permanent en rekke viktige verk av kunstnere fra Lillehammer og Innlandet. Lydkunstneren Jana Winderen fra Stange er i ferd med å realisere en omfattende soundscape på oppdrag fra museet, som handler om økosystemet i regionen. Winderen er for tiden kanskje den mest internasjonalt anerkjente unge kunstneren fra Innlandet.

Det er svært viktig for oss å tilby alle grupper i samfunnet et museum som identifiserer seg med kunsten i regionen. Dette er også en av hovedgrunnene til at vi jobber hardt for å utvide museet med «Kunsthall Innlandet» under Stortorget. Først med denne utvidelsen får vi endelig muligheten til å presentere hensiktsmessig og omfattende vår norske og regionale kunstsamling, samtidig som vi viser utstillinger i et internasjonalt format.

Erichsen ja, men annerledes

Til kritikken om at vi ikke viser en Thorvald Erichsen-utstilling kuratert av tidligere museumsdirektør Per Bjarne Boym, som nå vises i Drammen, vil jeg påpeke at Lillehammer Kunstmuseum allerede har viet kunstneren en stor retrospektiv utstilling som også Per Bjarne Boym initierte. Med for tiden tre utstillinger per år og mange attraktive norske, nordiske og internasjonale utstillingstemaer på ønskelisten, er det viktig å prioritere riktig. En eventuelt Erichsen-utstilling her på Lillehammer ville trolig ha et annet fokus enn utstillingen i Drammen, som fikk blandede reaksjoner fra kritikerne.

Les også

Kunsten og Lillehammer

Bortsett fra det er Thorvald Erichsen for tiden å se med fem viktige malerier i samlingspresentasjonen. Når det gjelder de såkalte Lillehammer-malerne, vil jeg nevne at min forgjenger Svein Olav Hoff kuraterte en omfattende utstilling om emnet på Maihaugen i 2014/15 og at Stiftelsen Lillehammer Museum har støttet hans bok «Kunsten og Lillehammer» i 2022 med tre årsverk og en betydelig investering av økonomiske ressurser.

Mangfold og autonomi

Noen av våre viktigste oppgaver er å tilby publikum attraktiv og nyskapende samling, utstillinger og formidlingsprogram. Når jeg observerer det store antallet regionale besøkende fra alle sosiale grupper som besøker oss og lytter til deres livlige tilbakemeldinger, kan det ikke være snakk om at museet «eksisterer i et vakuum», som Kurdøl anklager oss å være. Busser med skolebarn fra hele Innlandet besøker museet hver dag for å komme i kontakt med kunst og kreativitet. Blandingen av norske, nordiske og internasjonale posisjoner i vårt vellykkede program gjør at våre besøkende kan oppleve kulturell identifikasjon samt å se større sammenhenger i kunsten. Vi er derfor overbevist om at vi som eneste kunstmuseum i Innlandet er svært bevisst vårt ansvar, reflekterer et mangfold av perspektiver og virkeligheter og at vi gjenspeiler samfunnet.

At vi basert på prinsippet om armlengdes avstand opptrer som et «autonomt museum» slik Kurdøl anklager oss for å være, er en viktig forutsetning for vårt arbeid. Museenes autonomi er spesielt viktig i dag, og i henhold til vår visjon om å skape kunstopplevelser som beriker livet for alle!

Nils Ohlsen, direktør Lillehammer Kunstmuseum