Domstolkommisjonen anbefaler i NOU 2019:17 å redusere antall tingretter i Norge fra 60 til 22. Større enheter skal gi mer fleksible, effektive, tilgjengelige og faglig sterke domstoler for å sikre likebehandling og rettssikkerhet. Ingen kan være uenige i slike honnørord. Rapporten inneholder da også mye bra; det er nødvendig med strukturendringer. Når kommisjonen skal plassere ut domstolene på innlandskartet svikter det imidlertid. Forslaget om å nedlegge både tingretten og jordskifteretten på Lillehammer er etter mitt syn i strid med kommisjonens egne anbefalinger.

Jeg skal avstå fra å kommentere det politiske. Det er tilstrekkelig å peke på de faglige argumentene. Det er for det første vanskelig å finne en geografisk plassering som ligger mer i periferien av den nye rettskretsen, enn Hamar. Heller ikke befolkningsmessig vil Hamar bli noe midtpunkt. Det vil til sammenligning oppholde seg flere rettssøkende innlendinger innenfor en omkrets på f.eks. 100 km fra Lillehammer. De folkerike områdene sør og sørøst for Hamar skal sokne til Romerike tingrett og er ikke Innlandet i denne sammenhengen. Dette er det lett å glemme.

Det er også uheldig å legge hovedsetet for tingrett og jordskifterett til samme by som ankeinstansen. I Oslo og andre storbyer kan slik samlokalisering være formålstjenlig. I småbyer kan det bli et problem. Selv om dommere har høy integritet og helt sikkert vil ha de beste intensjoner, tror jeg tilliten hos befolkningen vil bli svekket av at alle rettsinstanser samles i en og samme småby, kanskje til og med i de samme lokalene. Dette aspektet bør ikke undervurderes for Innlandets del.

Til dette kommer at Lillehammer i dag fremstår som det rettslige kraftsentrumet blant mjøsbyene. Det er store og tunge juristmiljøer ved Fylkesmannsembetet og Statens Vegvesen. HINN har lenge hatt bachelor i rettsvitenskap og vil etter hvert trolig også utdanne mastere. Fylkesnemnda for sosiale saker ligger på Lillehammer. Det gjør også en av landets største jordskifteretter og et tungt advokatmiljø. Domstolene er nerven i dette kompetansemiljøet. Å opprettholde et slikt miljø i kjerneområdet for den nye rettskretsen, ved porten til Gudbrandsdalen, handler ikke bare om distriktspolitikk. Tilgjengelighet og rettssikkerhet for store geografiske områder er i spill.

Dommerstillingene på Lillehammer har alltid vært ettertraktet. Mitt inntrykk etter 17 år som advokat i byen er at domstolene også holder et høyt faglig nivå. Det kan derfor med enkle organisatoriske grep etableres et dommermiljø på Lillehammer av nærmest en hvilken som helst størrelse.

Dersom alt dette vurderes opp mot de gode intensjonene i kommisjonens rapport er det overraskende for oss som kjenner de lokale forholdene at det konkluderes med at Lillehammer ikke lenger skal ha domstoler. Kommisjonen løfter imidlertid frem Lillehammer som et mulig rettssted. Jeg har derfor tro på at konklusjonen kan bli en annen etter at rapporten er behandlet politisk.

Avgjørelsen vil bli tatt på nasjonalt nivå. Alle med interesse for Lillehammer og Gudbrandsdalen må derfor holde «sine» politikere ansvarlige og benytte enhver anledning til å fortelle hvorfor kommisjonens hovedgrep er feilvurdert for Lillehammer. Vi vil for vår del invitere et bredt utvalg av representanter fra Lillehammer og Gudbrandsdalen til et møte for å samle troppene.

De foreslåtte endringene kan i prinsippet gjennomføres gjennom en enkel forskriftsendring. Det må derfor ageres nå. Vår felles holdning må være at det er uaktuelt for juristbyen Lillehammer å ikke lenger skulle være et rettssted. I rettssikkerhetens navn!

Aslak Runde, partner og daglig leder i advokatfirmaet Thallaug