Et spørsmål noen har stilt seg den siste tiden er om idrettsutøvere på idrettsbanen har samtykket til å bli utsatt for vold. Svaret på dette spørsmålet er i utgangspunktet ja, men finnes naturlig nok også en grense.

Voldsutøvelse kan unntaksvis og under gitte forutsetninger være lovlig. De gjeldende straffrihetsgrunnene som man kjenner fra samfunnslivet når det gjelder voldsutøvelse er nødverge, nødrett og samtykke. Nødverge og nødrett er imidlertid relativt fremmed på idrettsbanen, så innen idretten er spørsmålet som regel om volden ligger innenfor eller utenfor det som naturlig forekommer på banen.

Resonnementet er som følger: Ved å delta i spillet har idrettsutøveren akseptert og samtykket til å bli utsatt for den volden/skaderisiko som naturlig kan forekomme på banen. Problemet oppstår imidlertid når en deltaker blir utsatt for en handling som hen på ingen måte kunne forvente.

Her må det skilles mellom ulike idretter. Det er opplagt at judoutøveren samtykker til å bli utsatt for større grad av vold enn fotballspilleren. Det ligger i idrettens natur at ordinær utøvelse av den aktuelle idrettsgrenen må være akseptabel.

Spillets egne regler har også betydning. I Ishockey er det blant annet gitt egne regler for slåssing. Straffen for dette tildeles som en del av spillets gang, og den som deltar må kunne sies å ha akseptert risikoen for å bli utsatt for visse regelbrudd som stadig og typisk finner sted innenfor rammene av den aktuelle idretten. Det vil si at det eksempelvis skal svært mye til før en «ordinær» slåsskamp på ishockeybanen kan straffes med noe annet enn kampregelverket, samt eventuelt sanksjonsregelverk innad i idretten (karantene).

Det må også skilles mellom ulike situasjoner. Dersom du i ishockey tar med deg pucken fra egen sone og fører denne opp langs hele banen, vet de fleste med kjennskap til spillet at det er risiko for – og en naturlig del av spillet – at du som spiller kan bli taklet ganske voldsomt. Det samme gjelder en ishockeyspiller som bevisst takler motstanderens keeper. Den som foretar en slik takling må i lys av ishockeyens art forvente å bli oppsøkt av keeperens medspillere, samt forvente at det kan bli en voldsom situasjon ut av dette.

Situasjonen er imidlertid en helt annen for spilleren som sender av gårde en langpasning 30 meter opp i banen, og går for å bytte. Det vil normalt være unaturlig for denne spilleren å forvente noen voldsutøvelse.

Vurderingen vil også kunne falle ulikt ut avhengig av om hendelsen finner sted i kamp eller i forbindelse med trening. Generelt må idrettsutøvere kunne forvente at de blir utsatt for mindre voldsom oppførsel av sine medspillere på trening, enn hva de må forvente av motspilleren i kampsituasjon. Sagt på en annen måte; man må kunne forvente mer omsorg fra sine medspillere, enn fra sine motspillere. Dette vil imidlertid kunne påvirkes av for eksempel treningssituasjonen, og det vil være relevant å se hen til hvordan den aktuelle treningsøkt er lagt opp, hvilken del av spillet økta fokuserer på, planlagt/ønsket intensitet, hva treneren kommuniserte, generell treningskultur i laget mv.

Det er imidlertid mye som taler for at hendelser som sett på video tidligere i desember ligger klart utenfor det man aksepterer som deltaker i ishockey, både i kamp og på trening. At det skjedde på trening og ikke i kamp kan også være et moment som både understreker alvorligheten og kan trekke i retning av at man har trådt over grensen for straffbar voldsutøvelse.

Nicolai Løland Dolva, advokat i Advokatfirmaet Alver AS
Universitetslektor ved NTNU, Gjøvik