Sandvig-statuen og Maihaugen

Bertrand U. Sandvigs farfar, Anders Sandvig, ved  billedhugger Arne Durbans granittstatue, da kommunen prøveplasserte den i Jernbaneparken for noen år tilbake.  Foto fra  boka ”Kjøpmannens døtre og andre hendelser i Lillehammer

Bertrand U. Sandvigs farfar, Anders Sandvig, ved  billedhugger Arne Durbans granittstatue, da kommunen prøveplasserte den i Jernbaneparken for noen år tilbake. Foto fra boka ”Kjøpmannens døtre og andre hendelser i Lillehammer Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Utspillet i GD fra Lillehammer Museum ved direktør Jostein Skurdal og Lillehammer Kommune ved ordfører Ingunn Trosholmen om flytting av statuen over museets skaper Anders Sandvig (1862-1950) aktualiserer et lite historisk tilbakeblikk. Sist det bølget rundt temaet var i 2012 i forbindelse ved 150-årsmarkeringen av hans fødsel og et minnesmerke. Det fikk som kjent et modernistisk uttrykk etter en forutgående konkurranse. Skeptikerne truet med å trekke sponsorstøtten til verket, men etter visse justeringer ble det gitt grønt lys.

En hovedgrunn til at ulike direktører og styreformenn på Maihaugen la det døve øret til når ideen om å flytte billedhugger Arne Durbans granittstatue fra bykjernen til Maihaugen, var at Sandvig selv hadde hevdet at Maihaugen burde være hans minnesmerke. Men det som ikke ble registrert var selve settingen og dramaturgien rundt uttalelsen, som skulle bli en sperre for flytting.

Det hele gikk så langt at Anders Sandvigs barnebarn, advokat Bertrand U. Sandvig, fant det betimelig å ta turen fra boligen på den spanske solkysten til hjembyen, for å rydde opp i begrepene. Det skjedde i et intervju jeg hadde med ham i Dagningen 9 juni i 1994.

Der framkom det at det var helt avgjørende for Anders Sandvig å komme seg ut av en pinlig situasjon, etter som det var Vidkun Quislings Nasjonal Samling (NS) som ville reise et minnesmerke over ham på Maihaugen i krigsåra.

Farfaren funderte lenge på å finne en passende anledning til komme seg ut av situasjonen. Den kom da en rekke NS-størrelser var tilstede under en konsert med Mannskoret Klang.

Sandvig ba om ordet og takket for at NS hadde tenkt på ham gjennom sitt initiativ. Avvisningen ble av Bertrand Sandvig karakterisert som elegant. Men det skulle vise at den i flere tiår limte seg fast som en myte både i museumsledelsen og helt inn i de kommunale korridorer.

Nå i 2020 ser det altså ut til at Sandvig i granitt endelig inntar Maihaugen. Men spørsmålet flere kan komme til å stille, inkludert formannskapets medlemmer, er om det kan oppfattes som ”smør på flesk” å plassere en statue av byens æresborger på museum ?

Oddvar Rakeng, Lillehammer

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags