Personlig er fortsatt politisk!

Artikkelen er over 5 år gammel

Hashtaggen #jegharopplevd viser hvordan mine problemer ikke er bare mine.

DEL

Sannas blogg 

"Personlig er politisk," sa feministene på 70-tallet. Forrige uke viste at slagordet er mer aktuelt enn noensinne.

Forrige uke opplevde vi mye og delte det velvillig på Twitter. Hashtaggen #jegharopplevd viser på en glimrende, men smertefull, måte hvordan personlig fortsatt i aller høyeste grad er politisk. ”Personlig er politisk” betyr simpelthen at individuelle opplevelser, problemer og utfordringer fortsatt er knyttet til noe større enn oss selv. De er ikke personlige og individuelle. Det man sliter med i sitt lille liv er fortsatt som oftest strukturelt bestemt og betinget. Det er andre som har de samme erfaringene og opplevelsene. Det er ikke bare jeg som sitter her med denne dritten! Det jeg har opplevd er knyttet til samfunnsstrukturene.

Strukturene henger over oss, men vi ser dem ikke, fordi vi er blitt så opptatt av meg og mitt. Vi har lenge levd i en tid der strukturene overses og glemmes. Personlig har altfor lenge vært bare personlig. Den offentlige talen og den individuelle retorikken har i høy grad handlet om personlige valg. ”Det er mitt valg”, sier de fleste. Det vi ikke får til, eller det vi sliter med, defineres som individuelle problemer.

Hashtaggen #jegharopplevd viser hvordan mine problemer ikke er bare mine. Emneknaggen har avslørt patriarkatet – menns makt over kvinner. Hannah Helseth sa i Aftenposten på lørdag: ”Forteller jeg at jeg jobber med seksuell trakassering, forteller en dame umiddelbart en historie. Reaksjonen til en mann er: Er dette et problem?”

Det aller første #jegharopplevd minte meg om, men som jeg likevel ikke klarte – eller turte – å koke ned på 140 tegn, var da jeg som åtteåring hadde en brevvekslingsannonse i det finske bladet Nalle Puh, Ole Brumm. Jeg ønsket meg jevnaldrende brevvenner som i likhet med mitt daværende jeg hadde interesse for hunder (en interesse jeg overhodet ikke har lenger).

Jeg husker ingen av de svarene som jeg fikk av jevnaldrende jenter, men jeg husker den mannen som skrev fire tettskrevne sider om alt hva han ønsket å gjøre med meg. Det eneste jeg husker nå, 27 år etterpå, var at han ønsket å sprute sin varme sæd på meg. Jeg måtte spørre min bestevenninne hva sæd var og hele andreklassen gikk vi på skolen med frykt om at sædmannen fulgte oss. Jeg turte selvsagt ikke å fortelle noe av dette til noen andre enn bestevenninna mi. At noe sånt kunne anmeldes til politiet, var ikke engang i min erfaringshorisont på det tidspunktet.

Dette er selvsagt ikke det eneste jeg har opplevd, det var bare starten. Jeg kunne fortsette i de samme banene som kvinnene denne uken har gjort på Twitter. Jeg kunne fortelle om mannen som tok tak i puppene mine da jeg gikk i 9. klasse eller jeg kunne trykke en hel bok av alle de slibrige meldingene jeg har i Facebook-innboksen og på mobilen.

Den amerikanske feministen Susan Brownmiller skriver i sitt klassiske verk ”Against Our Will: Menn, Women and Rape” at alle kvinner er ofre for voldtekt fordi de alltid må passe seg. Slik er det vel også med alle kvinner og seksuell trakassering. Vi må ta forholdsregler.

Når man leser alt som står under #jegharopplevd på Twitter er man nesten fristet til å avslutte med et annet 70-talls slagord, nemlig: ”En kvinne trenger en mann like mye som en fisk trenger en motorsykkel.”

Men nei, vi må ikke glemme at flertallet av menn har vi fortsatt opplevd på hyggelige og ålreite måter. Dessverre tar disse som #viharopplevd fokus og energi vekk fra den flotte majoriteten.

Les mer om #jegharopplevd: Mannefallet

Sanna Sarromaa blogger ukentlig for GD.no

Alle hennes blogginnlegg leser du her

Artikkeltags