Da gata forsvant

Når sluttet barna å spille og leke spontant? Og ikke minst: Hvorfor?

Når sluttet barna å spille og leke spontant? Og ikke minst: Hvorfor? Foto:

Artikkelen er over 5 år gammel

Har den frie leken blitt borte? Kan den fås tilbake?

DEL

For et par uker siden satt jeg hos en vennefamilie i Gausdal på en fredagskveld og vi snakket om ungenes hobbyer. Vi var på besøk nettopp på en fredag, ettersom det var den eneste dagen barna våre ikke hadde noen organiserte fritidsaktiviteter. Mens vi satt der, med kaffekopp i hånda, begynte vi å drodle om dagens barndom.

Diskusjonen startet på grunn av magasinet Aftenposten oppvekst, som lå på bordet. I bladet kunne man lese om en familie med en voldsom timeplan. Familien på fem hadde sammenlagt ti aktiviteter. Det var aktiviteter for barna hver dag, selv i helgene. Dette stod selvsagt i sterk kontrast til oppveksten til oss som satt rundt bordet i Gausdal og kanskje til de som leser denne spalten. Dagens oppfølging og organisering av barn er langt fra lik oppveksten som vi selv hadde. Vi ble rett og slett sluppet ut og lekte uten foreldrenes innblanding, gjorde vi ikke det?

Da jeg vokste opp i en blokk på 80-tallet var det alltid en unge på ettermiddagen som ringte på ringeklokka og skulle få meg og broren min ut og sparke ball eller leke ute. Fotballen tok vi på gressplenen bak syvetasjersblokken, twist og hoppetau spilte vi med foran, på asfalten. Jeg husker dessverre også oppløsningen, som ikke skyltes organiserte aktiviteter, men at ”alle” på slutten av 1980-tallet plutselig kjøpte seg en enebolig lenger unna. Jeg husker min oppfatning om at det bare var jeg og min bror som ble boende igjen i den store blokken. Ringeklokka sluttet å ringe på ettermiddagene rundt året 1988. Det var da jeg også følte at jeg var fattigere enn andre barn i og med at min familie aldri flyttet til en enebolig – uten at jeg egentlig vet om dette på noen måte var en riktig oppfatning.

Når begynte egentlig denne organiseringen, begynte vi altså å lure på rundt middagsbordet i Gausdal. Når sluttet barna å spille og leke spontant? Og ikke minst: Hvorfor?

Med fare for at dette blir en drodling om hvordan ”alt var mye bedre før” (for øvrig et sikkert alderdomstegn), kan man kanskje stille spørsmål ved om vi har tatt et steg i riktig retning. Er organisering blitt overorganisering? Eller er det bare jeg og mine venner i Gausdal som sitter med inntrykket?

Barnehageansatte og barneskolelærere rapporterer om at dagens barn ikke lenger kan leke fritt, fordi all deres fritid rammes inn. Forskning viser også at barn leker stadig mindre på egen hånd. Når alt organiseres, blir fantasien og kreativiteten borte. Og paradokset blir at når alle driver med organiserte aktiviteter, blir det heller ikke noe tid igjen for det uorganiserte – utover fredagskvelder, og da er jo alle slitne av ukens opplegg. Barna fra gata har forsvunnet, de er pakket inn i institusjonaliserte rammeverk og timeplaner.

Forsker Bjørn Tordsson har sagt at dagens barn fanges i en institusjonalisert trekant som består av skole, hjem og organisert idrett. Alle styres, regulerer og planlegges av de voksne. Organisert vanvidd har tatt over den frie, barnestyrte leken. Fenomenet er ennå ungt, så vi vet ikke konsekvensene.

”Jeg skulle ønske dagens barn lekte mer enn de gjør, for den som leker som liten får en rikdom inni seg som man kan øse av hele livet,” sa Astrid Lindgren – og sikkert lenge før organiseringen begynte.  Påfører vi barna egentlig en tidsklemme? Er det mulig å ta gata tilbake? Hvor skal man i så fall starte?

Sanna Sarromaa blogger ukentlig for GD.no

Alle hennes blogginnlegg leser du her

Flere innlegg om foreldreskap og barndom

Ett barn er som null…

Vinnere og tapere

Mamma

Da jeg ble mobbet

Se, se, jeg er en god mor!

Jeg trodde jeg kunne få alt. Jeg tok feil.

Telt i hagen eller sandslott på beachen? 

Artikkeltags