Det er vanskelig å forstå hvor fortvilende det må være å verken høre, snakke, kunne skrive eller bruke tegnspråk for å kommunisere med omverdenen. Senait Andom Meskel fra Eritrea har store vansker med å forklare seg. Kun hun selv kjenner hele historien, fra da hun ble sendt til nabolandet som 6-åringen for å arbeide. Det vi vet, er at unge kvinner på flukt ofte er et lett bytte.

39-åringen sin historie tilhører sjeldenhetene. Det burde ikke være tvil om at hun er ekstra sårbar. Likevel har norske myndigheter avslått asylsøknaden hennes. Etter fire og et halvt år i Norge risikerer hun fremdeles å bli kastet ut. «Saken er noe av det mest graverende jeg har sett», sier hennes advokat André Møkkelgjerd. Han har solid erfaring med asylproblematikk.

Takket være medmennesker får 39-åringen hjelp av advokat. Men tilfeldigheter skal ikke være førende for om svært sårbare personer får nødvendig hjelp. Den norske asylpolitikken må ha rom nok til å vurdere den enkeltes historie.

Hvis en asylsøker ikke fyller kravene til å få oppholdstillatelse som flyktning, skal UDI og UNE alltid vurdere om personen i stedet fyller kravene for å få en oppholdstillatelse på grunn av sterke, menneskelige hensyn. Det kan ikke være tvil om at en person uten språk har et helt spesielt behov for beskyttelse.

Vi har et etisk ansvar for å møte mennesker med respekt og omsorg. Selvfølgelig må det finnes regler for hvor grensene i asylpolitikken skal gå, men systemet må ikke bli så firkantet at det ikke er mulig å behandle særtilfellene som nettopp særtilfeller.

Det er en menneskerett å ha muligheten til å søke beskyttelse i et annet land. Senait Andom Meskel trenger beskyttelse. Norge som et verdensledende land når det gjelder menneskerettigheter må gi 39-åringen opphold på humanitært grunnlag.

Advokat: – Noe av det mest graverende jeg har sett