Gå til sidens hovedinnhold

Sett opp poster som kan samle inn plast i Lillehammer

Artikkelen er over 2 år gammel

Leserinnlegg Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


For et snaut år siden flyttet jeg til Lillehammer for å studere psykologi. En by som passer perfekt for meg, unntatt én ting: Det er ikke satt opp resirkuleringsposter for plast. Verken på Høgskolen i Innlandet, inne i kommunens bygg, barnehager, eller andre steder. Følg denne tankerekken med meg:

Tenk på da du var et barn. Hva tenkte du om tingene dine? Det var ditt hvis du så det først, holdt du på å bygge noe var hele haugen din, og hvis noe var ødelagt – da var det noen andre sitt.

Denne holdningen endrer seg ikke. Ser du en haug med plastikkavfall tenker du mest sannsynlig «søppel». Det man burde tenke er «potensielt råmateriale».

Verden blir et stadig mindre sted, men flere folk, og de folkene vil ha flere og flere ting. Hva vil disse nye tingene være laget av? Svaret er som regel: En type plast. Mindre enn 10 prosent av all plast blir gjenvunnet. Mange tror nok at det er fordi plast har liten verdi, og dessuten blir produsert og konsumert i store mengder – kanskje det er derfor det tas lett på hvor plast blir kastet? 90 prosent av alt stål blir resirkulert.

Faktum er at plastikk er sju ganger mer verdifullt enn stål. Hvorfor blir ikke et materiale som er mer verdifullt enn annet, gjenvunnet?

Hva skjer med plastikk du kaster? For å forstå hvor plasten ender opp, må vi forstå hvor den kommer fra. Plastikken blir laget i et oljeraffineri. Den blir formet ved en kjemisk binding av olje og gass, hentet opp fra havet. Disse bindingene, kalt monomerer, lager til slutt lange kjeder av millioner av pellets. Disse blir smeltet sammen til f.eks. en vannflaske, og sendt til butikken hvor du kan kjøpe den. Herfra har vi tre mulige utfall:

Alt. 1: Flaska blir kastet i skogen, og blir liggende. Regnvann skyller over, og vannet vil til slutt absorbere kjemiske forbindelser som flasken inneholder – noen av disse er svært skadelig. Dette fører vannet med seg ned i grunnvannet, jord og underjordiske strømmer. Økosystemet tar opp de farlige kjemiske forbindelsene, som resulterer i et skadet økosystem og villtliv i Lillehammer.

Alt. 2: Flaska blir kastet ved Mesnaelva. Den flyter til slutt ut i Mjøsa og samles med alt annet søppel som har havnet her. Fisk vil prøve å spise noe av plasten. Den vil da føle seg mett, og den sulter ihjel. Et annet alternativ her er at plasten blir ført oppover i næringskjeden. Du tenker kanskje at det går fint, så lenge vi plukker opp plasten fra vannet? Ikke akkurat. En del plast løses opp til bittesmå biter, kalt mikroplast. Disse vil kunne spre seg til drikkevannet vårt og forbli i vannet til evig tid.

Alt. 3: Flaska blir resirkulert. Den blir da kastet i plastsøppeldunk, kjørt av en søppelbil videre, hvor den sammen med mer plast, blir skvist helt flatt og komprimert til en blokk. Blokken blir delt i mange biter, vasket, og smeltet, så plasten kan bli til råmateriale som kan bli brukt igjen og igjen.

Nevnte alternativer er grunn nok for meg til alltid å ville resirkulere plasten jeg bruker, i tillegg til å redusere mitt eget forbruk. Jeg gleder meg til Lillehammer også får plastsortering, spesielt i offentlig bygg. Det er jeg sikker på at fisken i Mjøsa, og naturen rundt byen også gjør.