Gå til sidens hovedinnhold

Skal museene gi et bilde av kunsten i sin samtid, eller bare av kunst som er laget for museene?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Det er positivt at Lillehammer Kunstmuseum (LKM) vil ta del i en debatt om sin egen praksis, sine holdninger, prioriteringer og ansvar. Jeg vil rydde av veien en misforståelse. Jeg har aldri krevet – at produksjon av stedskunst automatisk skal resultere i et musealt ansvar. Jeg har ikke skrevet noe slikt, ei heller sett det som noen aktuell problemstilling. Det ville ikke bare vært totalt meningsløst, men også i strid med enhver museal praksis.

Det jeg retter oppmerksomheten mot er om LKM skal ta et større ansvar for samtidshistorien – kunsten i sin egen samtid i sine nære omgivelser. Og da er det særlig en unnlatelsessynd, at museet ikke i større grad har brukt og bruker sin kunnskap og arbeidsinnsats på de mange kunsthendelser, av nasjonal og internasjonal interesse og betydning, som skjer og har skjedd i sitt eget nærmiljø.

Direktør for museet, Nils Ohlsen, skriver i sitt innlegg i GD: «Å overta ansvaret for stedskunst som har kommet til i regionen uten museets medvirkning ville være både naivt og uforsvarlig. Enten må museet være oppdragsgiver og ta ansvar med alle de konsekvenser det medfører, eller så må ansvaret ligge et annet sted». For meg er dette et ukjent musealt syn på stedskunst. Praksis fra sammenlignbare museer både nasjonalt og internasjonalt, viser helt andre holdninger. Vi trenger ikke gå lenger enn til Nordre Gravlund i Lillehammer for å finne et stedskunstverk, «Flere Steder for Alltid» av Kamin Lertchaiprasert, som er eid og forvaltes av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Oslo. Kunstverket er helt og holdent et selvstendig arbeid, utført på egne premisser, uavhengig av ethvert musealt engasjement.

Museal praksis i forholdet til stedskunst vektlegges forskjellig ut fra museenes interessesfære, kapasitet og retningslinjer. Noen museer kjøper – i noen tilfeller produserer – eier og forvalter kunstverk ute i naturen og i andre offentlige rom. Det er også vanlig at kunstmuseer tar inn i sine samlinger dokumentasjon, og fotografier fra stedskunst og temporære kunsthendelser. Og relaterte objekter, det Robert Smithson (kjent for sin stedskunst) omtaler som «non sites», noe som er blitt et kjent begrep i museale sammenhenger. Museene må forholde seg til landskapskunst – stedskunst og temporære kunsthendelser på samme måte som gallerikunst. De skal følge med etter beste evne og innlemme det de finner er viktige og interessante verk i sin samling. Har de ikke nok kunnskap om dette området innen samtidskunsten, må de nødvendigvis gjøre en innsats for å øke sin kompetanse.

Om LKM, ut fra egne preferanser, ønsker bare å befatte seg med enklere håndterbar kunst, anser jeg det som et demokratisk problem. Et offentlig finansiert kunstmuseums arbeidsområde kan ikke være noe museet bestemmer selv. De må inneha et pålagt samfunnsansvar for å reflektere sin samtid og den kunsthistorien – også innen stedskunst, desentralisert kunst og temporære kunsthendelser – som utspiller seg i sitt nærområde.

Ohlsens avslutter sin artikkel på følgende måte: «Å overta ansvar generelt eller i etterkant for kunstverk, som har kommet i stand på eksterne initiativ, er imidlertid ikke del av museets samfunnsoppdrag. Å sette en slik tydelig grense har ingenting å gjøre med udemokratiske strukturer, men med realisme, og ikke minst ansvarsbevissthet». Dette er for meg et ubegripelig standpunkt. Jeg kan ikke forstå annet enn at holdningen strider mot det meste av museale samfunnsoppdrag og generell (også LKMs egen) museal praksis. Skal museene gi et bilde av kunsten i sin samtid, eller bare av kunst laget av/for museene?

Ohlsens tilsvar til min artikkel om Lillehammer Kunstmuseums samfunnsansvar, bekrefter nødvendigheten av å ta disse spørsmålene opp til en bred og grundig offentlig debatt. Som jeg skrev i min første artikkel: «Om LKM ønsker å bare være et autonomt museum risikerer vi å få en institusjon som eksisterer i et vakuum – et museum som unnlater å ta et samfunnsansvar de må besitte for å kunne forsvare den ressursbruk og posisjon de har i dag».

Egil Martin Kurdøl, Lillehammer