Har det noen gang vært lettere å være liten i norsk politikk? 2000-tallet er preget av flertallsregjeringer og mindretallsregjeringer som låser seg til sine nærmeste. Vi så det kanskje særlig da Venstre brukte makta til å korrigere kursen til Erna Solbergs regjering i enkelte saker. Og vi ser det når SV bruker budsjettsamarbeidet med Ap og Sp for å vinne saker de egentlig har tapt.

Nå handler det om veg, og ikke overraskende om E6 forbi Lillehammer. SV vil gjøre fire felt til tre, og bygge veg for 90 kilometer i timen i stedet for 110. De vil spare naturreservatet, og velger sånn sett en naturbelastning framfor en annen. Og i en tid da alle andre snakker om kjøretid, krysningsspor og flere avganger, holder SV fast ved dobbeltsporet jernbane helt fram til Lillehammer. Skal vi bli forundret om de får medhold i det første?

Frps talsmann Tor André Johnsen snakker om hvordan det meste av infrastrukturutbygginger i Innlandet er lagt på is. Det faktum at andre etappe av E6-utbyggingen ble utsatt, kan han ikke klandre verken dagens regjering eller SV for, det var det hans egne som sørget for. Men de bekymringene han har for ny veg og bedre bane nord for Hamar, er godt begrunnet.

Vi er inne i et århundre hvor det stortingsflertallet mener er underordnet mye annet. Vi er inne i ei tid da trofaste regjeringssjefer velger smertefulle samliv med forholdsvis små partier, framfor å sørge for at folkets vilje omsettes i praktisk politikk gjennom skiftende flertall. En viktig del av hovedvegen mellom Oslo og Trondheim kan bli offer for nettopp det.

Kanskje er det likevel ikke små partier som er det store problemet for alle som venter på veg. De har en tung oppgave foran seg, stortingsrepresentantene Bengt Fasteraune (Sp) og Rune Støstad (Ap). Etter alle solemerker blir det trange investeringsrammer i åra som kommer. Kutt eller nullvekst i investeringsrammer betyr at det blir vanskeligere å nå opp når penger skal fordeles. Og det blir ikke lett å være politiker fra de bygdene som både den ene og den andre statsråden glemte.

Samferdselsminister Jon-Ivar Nygård (Ap) har gitt transportvirksomhetene i oppdrag å anbefale prioritering av ressursbruken i neste nasjonale transportplan. De blir bedt om å basere prioriteringene sine på vurderinger av lønnsomhet, og de fleste vet hva det betyr: Rammene skal ned for å dempe presset i økonomien, samtidig som prioritering etter økonomisk lønnsomhet betyr at pengene brukes i de deler av landet hvor presset i økonomien er størst.

Paradoksalt, ikke sant? Helt på halen i bestillingen nevnes det riktig nok at regjeringen senere kan vektlegge andre hensyn, men det etterlates ingen tvil om hva som vil være hovedregelen.

Der det er investert milliarder av privat kapital, må staten komme etter med fellesskapets penger for å lindre voksesmerter og sørge for at det ikke korker seg. Dette er utfordringen Fasteraune og Støstad møter, og de møter den altså også i fullt monn hos sine egne. I valgkampen var Nye Veier problemet. Nå har resten av sektoren fått et oppdrag som til forveksling likner det Nye Veier har, fordi den politiske ambisjonen i oppdraget til etatene ikke er noe annet enn «mest mulig for pengene».