Jeg trodde ikke mine egne øyne forleden, da jeg leste Bondebladet av 6. januar. Kongeriket skal revidere hundeloven som ble innført i 2003.

Eldgamle rettigheter forsøkes vingeklippet med et pennestrøk. Den nye loven skal gjøre det vanskeligere å få igjennom ekstraordinær båndtvang på hund! Jeg trodde nesten dette var en spøk fordi vårt eget Landbruks- og MatDepartementet (LMD) skulle komme med et lovforslag, og da regnet jeg med at det skulle bli noenlunde balansert. Men det har jeg nå forstått ikke er tilfelle, ettersom de faktisk aktivt jobber for å innskrenke våre soleklare og eldgamle rettigheter!

Det er ikke bare beiteretten som her forsøkes begrenset, men også eiendomsretten. Disse to eldgamle rettene henger som regel i hop, og kan dokumenteres flere hundre år bakover. De kan også som regel nøyaktig tallfestes på størrelse, både i prosent-sats og antall dekar for den enkelte eiendom. Disse tallene indikerer også hvor mange dyr den enkelte kan slippe av forskjellige arter. Disse rettighetene er helt reelle, og de har i århundrer vært helt nødvendige for de enkelte rettighetshavere. Og det er de enda.

Forslaget skal visstnok gjøre det lettere for statsforvalteren å bestemme hvor og når det kan beites og ikke. Da rokkes det ved eldgamle eiendomsretter og beiteretter, med de følger det får for bruk av juridiske midler. Beitebrukere må vel også ha et rettsvern mot slike forslag?

Og hvordan vil LMD at statsforvalteren skal kunne holde alle dyr innafor tenkte grenser? Vil han gjerde? Vil han sette strøm-klave på alle beitedyr? Det er store kostnader ved begge alternativer, og tiltakene krever vedlikehold. Hvem tar den regninga?

Jeg ser at kommunenes mulighet for å søke om ekstraordinær båndtvang skal bli vanskeligere. Ordinær båndtvang er 1. april til 20. august, med mulighet for disp. fra statsforvalteren. Det ligger føringer i forslaget om å gjøre det vanskeligere å få slik unntak. Det fremskynder i så fall innhenting av beitedyr. Mange har dyr gående til 20. september om beitesesongen er god. Dette er en kjemperessurs for gården, for dette er helt gratis fòr i tre måneders tid til alle dyr. Må dyrene tas ned èn måned før, må de selges/slaktes før, da de færreste har nok hjemme-beite på høsten. Det blir et vesentlig tap. I tillegg må det fòres èn måned ekstra på de gjenværende dyrene med kjøpt fòr i en måned. Hvem skal betale totaltapet, - hvert år? Dette kan det fort bli en del rettssaker av.

Vi som eiere av utmarka har også et ansvar for ville dyr. Forvaltning er et stikkord her. Det gjøres neppe ved å slippe hunder løs i større del av året enn før.

Så hva er hensikten med lovforslaget fra LMD? Skal store grasressurser gå til spille i utmarka vår, fordi noen skal lufte bikkja si uten bånd? Og hva med fotavtrykket hos drøvtyggerne? Vi kommer jo til å måtte kjøpe (ofte importerte) fòr-midler ved å forkorte beitetida. Og utmarka gror igjen.

Sist jeg så etter, var kua og sauen drøvtyggere. Det er ikke hunder. Jeg kan derfor ikke skjønne at det er mulig for et landbruksdepartement å foreslå å begrense beiting i fjell og vidde for drøvtyggere, for så å erstatte de med hunder? Skal beiterett og eiendomsrett vike for en «hundelufterett?»

Jeg vil også påpeke at mange kommuner har søkt og fått ekstraordinær båndtvang der de har sterkt trafikkerte skiløyper. Dette er bra, og må videreføres. Det skjer endel tildragelser med lausbikkjer i skiløyper, og ofte med barn eller eldre involvert.

Ivar Steine, Gausdal Nordfjell Sameie SA