Det nye Stortinget står overfor en historisk mulighet til å sikre forsamlingen større makt i situasjoner der det skal avgjøres om Norge skal involveres i krig. Stortinget har i lang tid hatt mindre makt i beslutninger om å mobilisere styrker enn det parlamentene i våre nordiske naboland har. Stortingets medvirkning i disse beslutningene er dessuten svekket i løpet av de siste 30 årene.

Når spørsmålet om å sende styrker ut av landet kommer på politikernes dagsorden, er norsk praksis at regjeringen konsulterer Stortinget, men selv tar den endelige beslutningen. Ifølge Grunnloven er det regjeringen som har den overordnete myndigheten over landets styrker.

Før Kosovo-krigen i 1999 tok regjeringen Bondevik beslutningen om at Norge skulle delta etter konsultasjoner bak lukkete dører i Stortinget. Bondevik II-regjeringen besluttet å sende de første soldatene til Afghanistan i 2001 uten at Stortinget åpent diskuterte målene med å involvere landet i krigen mot terror. Og før Libya-krigen i 2011 var bare en håndfull folkevalgte involvert i beslutningsprosessen til Stoltenbergs andre regjering. Heller ikke denne gangen var det åpen debatt i Stortinget.

Norske regler og praksis skiller seg fra praksis i de andre nordiske landene.

I Danmark har de folkevalgte siden 1953 hatt rett og plikt til å avgjøre om danske styrker skal sendes ut av landet. I Sverige er de aktuelle grunnlovsbestemmelsene utformet for å sikre Riksdagen stor innflytelse, som må samtykke gjennom plenumsvedtak. I Finland har de folkevalgte også atskillig makt når det gjelder bruk av landets styrker, og makten kan tilskrives et langvarig engasjement.

Én konsekvens av at Stortinget ikke åpent debatterer og fatter den endelige beslutningen om å mobilisere styrker, er at vi ikke har så gode holdepunkter for å stille våre folkevalgte til ansvar som det danskene, svenskene og finnene har.

Hensyn til hemmelighold og å kunne treffe beslutninger raskt kan tilsi at regjeringen skal avgjøre når norske styrker mobiliseres. Imidlertid ser det ut til at parlamentene i våre tre naboland har evnet å skjerme forsvars­hemmeligheter mot innsyn og å ta beslutninger hurtig når dette har vært nødvendig. Det tok for eksempel Sveriges riksdag tre dager å ta stilling til spørsmålet om å delta i Libya-krigen; like lang tid som regjeringen Stoltenberg.

Et annet argument er maktfordelingen: Fordi det er regjeringen som har det overordnete ansvaret for utenrikspolitikken, så bør den også avgjøre når norske styrker skal mobiliseres. Men én ting er å sende norske soldater til et fredsbevarende oppdrag for FN. Noe helt annet er å mobilisere styrker til skarpe oppdrag i krigsområder. Sakens alvor og konsekvensene av å involvere landet i krig, tilsier at Stortinget debatterer og tar avgjørelsene.

Det nye Stortinget som trer sammen i oktober kan velge å ta et første skritt i retning av å sikre forsamlingen større makt ved å foreslå endringer i Grunnloven. Det tverrpolitiske utvalget som har utredet Stortingets kontrollfunksjon, «Harberg-utvalget», overleverte Stortinget sin rapport 1. februar. Utvalget anbefalte Stortinget å vurdere å grunnlovfeste et krav om at forsamlingen skal samtykke før norske styrker sendes ut av landet.

Hensynet til demokratisk legitimitet tilsier at Stortinget etablerer nye prosedyrer og debatterer åpent om det i løpet av den neste stortingsperioden igjen blir aktuelt å involvere landet i krigføring.

Kronikkforfatterne er henholdsvis medredaktør og forfatter i antologien Stortinget og den lange krigen, 1991–2021. Boken er tema på Lillehammer Litteraturhus onsdag 29. september, under årets forskningsdager.

Micheline Egge Grung, forsker
Oda Bjørge
Bringa, student, NTNU
Høgskolen i Innlandet