Brautende bergensere, grådige sunnmøringer, karrierejegere i hovedstaden og trauste gudbrandsdøler. Stereotypier eller virkelighet? Tenk om vi er traustere enn andre og det bidrar til mindre innovasjon og vekst?

I et møterom på et hotell i Lillehammer sitter representanter fra næringslivet i byen og andre interesserte aktører. De er kommet for å høre på professor Atle Hauge ved Høgskolen i Innlandet. Han skal gi en oppdatering på hvordan det står til med innovasjonskraften i regionen. For som så mange andre distrikter ønsker jo alt fra folk flest til næringslivet og politikere flere innbyggere, flere arbeidsplasser og nyskaping. Det er den evige jakten.

Nasjonal statistikk viser derimot at vi har et stykke igjen å gå. Kun Nordland ligger dårligere an enn Innlandet når det gjelder befolkningsutvikling og sysselsettingsgrad. Fram til 1990-tallet hadde utrolig nok Innlandet høyere befolkningsvekst enn hovedstadsregionen. Siden da har pilene pekt nedover. I årtier har rådene haglet. Kaffe latte og kulturhus har tilsynelatende vært mirakelkuren som skulle få urbane og fruktbare kvinner til å flytte til distriktene. Visst har de ulike regionene prøvd. Selv små tettsteder har fått kaffemenyer à la kafeene i Roma, og kostbare kulturhus er bygd. Kun et blaff av koronapandemi ga fart i utflyttingen fra Oslo til distriktene. I Europa ser forskerne samme trend. I såkalte «shrinking regions» krymper folketallet stadig, og de forespeiles ingen vekst.

– Vi må bli flinkere til å stikke fingeren i jorda og innse at vi klarer ikke å snu befolkningsnedgangen i distriktene. Og så må vi spørre oss om vekst er eneste mulige mål? Kanskje skal vi være fornøyd med at det er all right å være her, spør Hauge forsamlingen. Spørsmålet er ikke akkurat den oppkvikkende espressoen forsamlingen trenger, snarere en lunken kopp svart kaffe.

Sammenligner Innlandet seg med andre fylker som har kraftige vekstmotorer som Oslo og Trondheim, gjør ikke Innlandet det noe bra når det gjelder innovasjon. Hvor mye penger det brukes per innbygger på forskning og utvikling (FoU) er en indikator. Statistikk fra Forskningsrådet viser at Innlandet ligger på bunn i landet. De store pengene går til miljøer rundt de største byene, der de største institusjonene og klyngene faktisk er.

– Vi må spille i riktig liga, sier Hauge. For når forskerne i prosjektet REDINN hos Høgskolen i Innlandet sammenligner innovasjonskraften med sammenlignbare regioner, gjør vi det ikke så dårlig. Selv Nord- Gudbrandsdalen, som ligger dårligst an i hele landet når det gjelder sysselsetting og befolkningsutvikling, er ganske gode på innovasjon.

Når forskerne har spurt bedrifter i Innlandet om hva som er hemmende faktorer for innovasjon, svarer de at de har andre prioriteringer. De spurte opplever at de for eksempel ikke tid eller overskudd til å drive med innovasjon. Er vi faktisk et folkeslag som nøyer oss med at bra er godt nok?

Å ikke strebe etter det uoppnåelige betyr likevel ikke at verken næringsliv, politikere eller det offentlige skal fortsette å jobbe for utvikling og innovasjon i Innlandet. Hauge råder næringslivet til å samarbeide mer med de vi spiller på samme lag med. Næringslivet i Lillehammer og Hamar må bli flinkere til å samarbeide, er hans klare svar. Ved å samarbeide med naboen kan vi få til mer. Ved å spille i riktig liga kan vi også bli mer fornøyde med å være dem vi er. Etter å ha studert mange småbyer, mener Hauge vi har kvaliteter vi må erkjenne og snu til en fordel. Vi har plass til å leve roligere liv, ha en enklere og mindre stressende hverdag. Vi har også plass til dem som ønsker et mer bærekraftig liv. Å ikke strebe etter det uoppnåelige har også en verdi.