Velferdsstaten er bygd opp på det prinsippet at helse- og omsorgstjenester skal være av høy kvalitet – og tildeles alle uavhengig av alder, kjønn, bosted, etnisk opprinnelse, sosial status, sykdom/diagnose og funksjonsnedsettelse.

Foruten menneskerettighetslovene – står helsepersonelloven, lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, samt pasient- og brukerrettighetsloven helt sentralt i den hensikt å sikre at velferdsstatens mål og prinsipper etterleves.

Velferdsstaten utfordres i dag på to plan – disse er;
– Økonomi
– Markedstenkningen

På de fleste partienes landsmøter – i år som i tidligere år, hører vi at «skattenivået ikke skal økes de neste fire årene». Det har den effekt at mens det private forbruket øker i store deler av befolkningen, får vi en stadig fattigere offentlig sektor. Det skjer i en tid da de offentlige oppgavene og lønninger øker – parallelt med generelle prisøkninger – som også rammer de offentlige kjøpene. Denne politikken har de siste årene resultert i mange velferdskutt – noe som har rammet mange på trygder og stønader meget hardt.

Når økonomi og ressurser uteblir for å kunne oppfylle kravene i loven, medfører det at lovene gradvis mister sin juridiske kraft og betydning.

I kommuner som ikke evner å levere lovpålagte oppgaver i tråd med lovens krav, ser vi en økende grad av likegyldighet, og at storsamfunnet stilltiende aksepterer forfallet i velferdsstaten.

Forleden presenterte regjeringen forslag til lovtekst på «fritt brukervalg» innen eldreomsorgen. Eldre skal bli kunder i et omsorgsmarked. Reformen selges inn med «økt valgfrihet», og med en påstand om at konkurransen skal skje på kvalitet og ikke på pris. Filosofien er at eldre skal velge leverandører som er best på kvalitet. Problemet er at det er ikke plass til alle eldre det stedet hvor kvaliteten angivelig er best. Hvor skal de gjøre av seg?

Private tilbyder er sikret økonomien gjennom å sende faktura til det offentlige. Spørsmålet er; Hvem skal de offentlige omsorgsinstitusjonene sende regningen til når økonomien ikke engang strekker til for å dekke sitt minimumsbehov?

Det legges med andre ord opp til et system hvor det ikke er sammenheng mellom økonomi/ ressurser – og muligheter til å oppfylle innholdet i de juridiske kravene i lovverket. Fokuset flyttes fra kvalitet på omsorgstjenester for alle – over til valgfrihet og konkurranse forbehold noen få som har ressurser til å stille krav.

Erfaringer fra andre land – som har gjennomført omsorg på markedets premisser – viser mye bruk av deltidsarbeid, lav grunnbemanning, og lav andel av kvalifiserte medarbeidere for å maksimere profitten. Forhold som kan true så vel kvaliteten som innholdet i eldreomsorgen. Er det den utviklingen vi ønsker?

Hassel Jørund, Lillehammer, medlem av fylkeseldrerådet Innlandet