Gå til sidens hovedinnhold

Skigarder er vern for både dyr og mennesker

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Sauemøkk og inngjerding er med jevne mellomrom emne for debatt. Eiere av fritidseiendommer blir av «lokalbefolkningen» møtt med moraliserende utsagn tilsvarende de vi senest ble møtt med i GD sin lederartikkel 14.7.2021. Vi flotter oss med staselige gjerder for å verne om vårt, pass på så ikke fjellets sjarm forsvinner – og ikke minst «sauen var i fjellet først».

Jeg nevner for ordens skyld at jeg er legmann på det rettslige, og tar gjerne en korreks der mine påstander måtte være feil. Men jeg tar allikevel sjansen på å utfordre GD på noen punkter. Først og fremst skal jeg si meg enig i at de bestemmelser som kommer fram av reguleringsplaner også er styrende for mitt syn på hvilke regler som gjelder, selv om det nok finnes tolkningsrom også i disse. Reguleringsplaner, har jeg erfart, er ikke alltid presisjonsarbeid, uten at jeg skal påstå at det er tilfellet i denne saken.

Jeg har i dette innlegget støttet meg til lover og regler, og ikke minst dokumentet «Beiting i utmark» utarbeidet av Statsforvalteren/Fylkesmannen i Innlandet.

Hvem har eiendomsrett? Når man leser hvordan allmenninger, lokalaviser, eiere av utmark og innmark beskriver «hyttefolket», så får man som regel et inntrykk av at fritidseiendommen fortsatt eies av «lokalbefolkningen» selv etter at man har solgt. Jeg tror det er viktig å ta inn over seg at når man selger en tomt, så gir man fra seg råderetten over den tomten. Selv for en festetomt (også punktfeste) er den fysiske råderetten den samme som det en selveier har. Det eneste som avviker fra dette er hvis partene (selger og kjøper/fester) har benyttet retten til deklaratorisk å gjøre annen avtale om råderetten.

Det må altså i prinsippet gjøres en avtale om beiterett på annen manns eiendom. Har man ikke en slik avtale så må man forholde seg til de lover som gjelder.

Har sauen rett til å beite på annen manns eiendom? GD skriver at «Dyrene og sauen var i fjellet først», og videre sier GD «Selv om hytter bygges, består som regel beiteretten». Gjør den virkelig det? Jeg er av den oppfatning at den generelle regelen er at man ikke kan beite på annen manns eiendom. Hvis GD mener å ha belegg for sin påstand så er jeg lydhør for dokumentasjon av dette. Mitt syn er at slik beiterett må avtales spesielt med den enkelte eier/fester av fritidseiendom.

Lov om ymse beitespørsmål har i §6 følgende ordlyd (utdrag): «Eigar og innehaver av husdyr skal syta for at husdyr ikkje kjem inn på område der eigaren eller innehaveren ikkje har rett til å la dyra vera.»

Eier av husdyr har altså en vokteplikt. Selv om dette ikke innebærer at man har krav til kontinuerlig gjeting, så har man i Rt. 1986 sagt: «I situasjoner hvor det foreligger en særlig risiko for at dyrene kan komme inn på annen manns grunn, og ikke minst hvor det i forbindelse med dette foreligger muligheter for skade, skjerpes eierens plikt til å passe på dyrene»

Jeg har notert meg at også hyttefolket til tider bagatelliserer plagene med sau og ku. Jeg vil anta at dette er i områder med lite dyr og kanskje spredt bebyggelse. Jeg kan være enig i at dyr på fjellet er en del av sjarmen. Men for de av oss som bor tettere kan avføringsmengdene være til både stor sjenanse, medføre materiell skade, og til og med være helseskadelig.

Når en flokk på 30 kuer/sauer gjør fra seg utafor hyttedøra så ødelegger det definitivt noe av sjarmen med livet på fjellet. Sett i forhold til de enorme beiteområdene som bøndene som regel har tilgjengelig, så utgjør noen kvadratmeter med inngjerding i prinsippet ikke noe tap av beiteområde.

For meg løste det seg heldigvis etter noen runder med min kommune. Jeg vil tro at man også på Hafjell bør kunne finne gode løsninger ved å variere mellom inngjerding av den enkelte hytte noen steder, og hele hyttefelt i andre områder. Det er nok behov for at både kommuner og lokalaviser har en mer velvillig innstilling til at sauemøkk faktisk kan være et problem, og heller søker gode løsninger enn nærmest å fornekte at problemet eksisterer. Dette er heller ikke et problem som hytteeierne har skapt alene. De første til å måtte forstå at dette problemet ville oppstå er opprinnelige grunneiere, da gjerne de som eier sauen, og kommunene selv. Det er de som har kunnskapen om husdyra sin atferd. Hvem er det som gjerder inn våningshusene sine først? Jeg tror det er langt mellom de gårdene der bonden selv ikke har sikret seg mot sine egne husdyr.

Hurtigløsninger som hønsenetting, nettinggjerder, ståltrådgjerder, strømgjerder osv. vil jeg tro ofte blir uaktsomt valgt fordi man ikke tar sjansen på å investere i et ordentlig gjerde nettopp på grunn av regelverket. Jeg vil tro at en mindre rigid holdning til beskyttelse av privat eiendom kan være med å fjerne de gjerdetypene som er en direkte fare for spesielt sauen.

Skigarder og annen inngjerding er nok en like gammel skikk som det å ha husdyr. Det er bare vilje som skal til for å lage en bedre reguleringsplan, og dermed løse problemet framfor å eskalere konflikten. Problemet forsvinner ikke ved å rive hundrevis av gjerder uten at man har en alternativ plan.

Fredrik Ruud, eier av fritidseiendom noen stavtak unna Hafjell