Skolehverdagen kjennes som en kamp. Hvert friminutt er et jag etter å få innpass. I det timen starter, ligger nok et nederlag som en klump i magen. Det er vanskelig å fokusere på fag. For hver dag vokser klumpen seg større. En dag vil bare ikke eleven mer. Dette er bare en av mange måter skolevegring kan oppstå på. En utfordring dessverre altfor mange barn sliter med.

De første årene på barneskolen er grunnlaget for resten av skoleløpet. Skolen er grunnlaget for barn og unge sin fremtid. Derfor er det så viktig at det rettes et kritisk blikk mot skolevesenet, slik forfatterne av boka «Skolevegringsmysteriet, historien om hvorfor barn og unge sitter alene hjemme i stedet for å gå på skolen» gjør.

Forfatterne av boka mener flere barn enn tidligere vegrer seg for å gå på skole og at utfordringene starter tidligere. Det som var et problem i videregående skole, har nå krøpet helt ned til barneskolen.

For 15 år siden, i 2006, sleit 10.000 barn i Norge med skolevegring. Ti år senere var antallet 22.000. I Ungdataundersøkelsen fra 2021 svarer 25 prosent at de ofte gruer seg for å gå på skolen. Tallene viser at utviklingen går helt feil veg. Dagens skolesystem må vurderes i lys av resten av samfunnsutviklingen.

Dagens barn og unge vokser opp i et samfunn hvor det meste er mulig. Feiler man kan det kjennes som ens egen skyld og ikke omgivelsene sin skyld. Mulighetenes Norge har en bismak. Et press om å prestere fra tidlig alder av. Hvor godt eller dårlig vi gjør det er synlig. I sosiale medier ser de unge hvor vennene samles og de deler prestasjoner fra skole og fritid. Dette forsterker følelsen av å være utenfor eller ikke klare det andre gjør.

En måte å håndtere de vonde følelsene på er å stenge seg ute, fra vennene, skolen og fritidsaktivitetene. Skolevegring er et rop om hjelp. Skolevegring vitner om en samfunnsutvikling som setter den enkelte under et stort press.