Sunniva Ihle Steinstad kaster opp mange temaer for å svare opp mitt leserinnlegg Velferdsstaten trues av liberalistisk økonomisk politikk. Selv mener jeg det er en klar og enkel analyse av hvor vi er på veg, med innføring av stadig mer blå politikk.

I mitt innlegg beskrev jeg en mer individfokusert verden der noen politiske partier argumenterer for mer «valgfrihet». Videre påsto jeg at kjennetegnet ved de som forsvarer nyliberalistisk økonomisk teori, er at de fremstiller offentlig sektor som ineffektiv, uproduktiv og til hinder for private initiativ og økonomisk vekst. Ikke bare bekrefter Steinstad dette i sitt innlegg, vi finner det i Høyres valgprogram for kommende kommunevalg: «arbeide for at kommunen alltid har tilstrekkelig både med langtids- og korttidsplasser. Herunder i større grad samarbeide med, og åpne opp for, private aktører innenfor helse og omsorgstjenester på Lillehammer. Dette for å sikre effektiviteten i tjenesten, en ytterligere drivfaktor for kvalitetsutvikling, tilstrekkelig med plasser, men også for å sikre at innbyggerne får valgfrihet.»

Punktet taler for seg. Høyre ønsker å åpne opp for flere private aktører innenfor helse og omsorgstjenestene. Når jeg påpeker dette, hevder Høyres Steinstad at jeg fremsetter skremmebilder. Fra Arbeiderpartiets ståsted har hun rett. Høyres politikk og hva den kan fører til, er utarming av Velferdsstaten slik vi kjenner den. Det var i grunn hele poenget mitt.

Arbeiderpartiet har et klart og tydelig budskap om en sterkt offentlig sektor som sikrer gode velferdstjenester til alle. Å legge hjemmetjenesten og eller institusjonsplasser ut på anbud mener jeg oppriktig vil svekke det offentlige tilbudet. Hvorfor? Det går et kritisk punkt for når grunnlaget til en sektor blir svekket. Velferdsstaten bygger på et gjensidig tillitsforhold i en samfunnskontrakt mellom borgerne og staten. Borgerne betaler inn skatt til fellesskapet i tillit til at staten yter tjenester borgerne har behov for. Dette løses best av det store fellesskapet, der det offentlige kan påse at de ansatte får lønninger å leve av og oppfylt sine pensjonsrettigheter. Jeg sier ikke at det vi har er perfekt, men vil hevde at dette fortsatt er den mest bærekraftige måten å løse oppgavene på.

Jeg mener politikken de blåblå fører er et bevisst ideologisk angrep på det velferdssamfunnet vi kjenner i Norge. I Granavollen-erklæringen har de fire regjeringspartiene nedfelt at de vil «Bidra til at kommuner i større grad legger til rette for fritt brukervalg innen hjemmetjenesten» og «Utrede en fritt brukervalgsordning i kommunene, etter modell fra Sverige» Den svenske modellen er designet for at det skal bli lettere for private aktører å etablere seg. Den er en fast-track for privatisering, der kommunene plikter å informere eldre om alle private aktører som oppfyller noen minimumskrav. Aktørene må tilby en grunnleggende tjeneste, men deretter kan de ta ekstra betalt for bedre kvalitet. Resultatet blir at de med penger kjøper seg trygghet, mens de som ikke har penger får svekkede kommunale tjenester. Enten vil ikke Steinstad vedkjenne seg egen politikk eller så har hun ikke satt seg inn i regjeringserklæringen. Flere norske kommuner har forresten innført dette allerede.

Når vi skal stemme ved lokalvalget, er det viktig at velgerne vet hvilke alternative ideologiske retninger de har å velge mellom. Dette er faktisk førende for hvilket samfunn vi ender opp med å få. For ved valg skal vi hegne om valgfriheten. Men partiene skylder velgerne å vise hvilken politikk de faktisk fører. Jeg mener «valgfriheten» de blå fremholder truer Velferdsstaten slik vi kjenner den. At Høyre kaller det et skremmebilde for de stå for selv.

Les også: Hva truer velferdssamfunnet?

Les også: Trosholmens sosialisme

Les også: Velferdsstaten trues av liberalistisk økonomisk politikk

Les også: Løfter Lillehammer Ap ikke følger opp

Les også: Er Trosholmen troverdig?