Gå til sidens hovedinnhold

Slaget om Stilla - slaget om Lågendeltaet

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


14. januar er det førti år siden den største sivil ulydighetsaksjonen i norsk historie. I bitende kulde på Finnmarksvidda lenket flere hundre demonstranter seg fast på «nullpunktet» i Stilla, i et forsøk på å redde Alta-Kautokeinovassdraget fra kraftutbygging. Den dagen skapte vi historie og vi visste det. Jeg var en av dem som satt lenket til Altaværinger, sameaktivister og miljøvernere fra hele landet. Vi ville verne sårbar natur i samisk kjerneområde og var del av en folkebevegelse som kjempet for at Alta-elva skulle få leve.

En tiendedel av norsk politistyrke var mobilisert og opererte fra politiskipet Janina som lå ankret opp i Altabukta. Tidlig om morgenen 14. januar 1981 slo politiet til. De kom med snøskutere over fjellet og med biler opp anleggsveien, godt forberedt med skjærebrennere for å fjerne lenkene som var spesiallaget av lokale smeder. Bilder av koftekledde samer båret bort av politi fra Finnmarksvidda prydet avisenes forsider og ble lagt merke til langt utover Norges grenser.

Det var kombinasjonen av vassdragsvern og urfolks rettigheter som gjorde Alta-saken så stor og betydningsfull for ettertida. Innbyggere i Alta ønsket å bevare en av Nord-Europas beste lakseelver og reindriftssamer ville berge beiteområder. Utbyggingsmotstanderne hevdet dessuten at regjeringen brukte feil prognoser om kraftbehovet.

Ti år etter aksjonene fant jeg en liten notis i Aftenposten (27/8-1990); «Utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget var unødvendig», sier Arbeiderpartiets leder Gro Harlem Brundtland. Hun sier videre at Arbeiderpartiet ble hengende igjen i vekst-tankegangen for lenge og at det blant annet var gale prognoser om det fremtidige energiforbruket som førte til av Alta-Kautokeino vassdraget ble bygget ut.

Det var ifølge Brundtland de «gale prognosene» som villedet regjeringen til å bygge ut vassdraget. At hun som var statsminister innser ti år for sent at utbyggingen var unødvendig, bør være et alvorlig varsko ved planlegging og gjennomføring av uopprettelige naturinngrep. Kanskje er dette den viktigste lærdom fra Alta; Ikke ta prognosene for gitt, lytt til erfarne fagfolk og til de som blir berørt.

De siste årene har vi sett økt bevissthet om naturens egenverdi og viktigheten av å verne natur for å redde klima, forebygge pandemier og bevare artsmangfold. Lokalt er det stort engasjement for å verne Lågendeltaet mot veiutbygging. Den kjente biologen Dag O. Hessen uttalte til NRK nylig at han ikke ser bort fra at han vil delta hvis det blir nødvendig med sivil ulydighet for å verne Lågendeltaet. Målt etter engasjement i avisspaltene, kan det se ut som han ikke blir alene.

Altaelva ble bygd ut, men på grunn av protestene, ble utbyggingen mer moderat enn de opprinnelige planene. Samlet plan for vassdrag kom på plass og flere vassdrag ble vernet. Sametinget er et direkte resultat av aksjoner i Alta og samenes sultestreik foran Stortinget. Alta ble et vendepunkt for bevisstheten om samiske rettigheter.

Dammen i Alta-elva står allikevel som en skamplett og påminnelse om at politikere bør lytte bedre til de som er berørt og til råd og advarsler fra fagfolk. Det manglet ikke på alternative utredninger og uttalelser fra sakkyndige i Alta-saken. Problemet var at de ble ikke hørt, før det var for seint.

Norunn Grande, Lillehammer