Etter et innlegg jeg skrev i GD tidligere i høst har jeg mottatt mage henvendelser fra pårørende som har hatt lignende dårlige opplevelser som meg, når det gjelder behandling av sine kjære ved Follebutunet. Dette har pågått mange år tilbake i tid. Hvorfor er det ikke blitt bedre?

Som pårørende blir en anbefalt å klage, men hva hjelper det, når det ikke blir tatt hensyn til!

På kommunestyremøte i Gausdal den 28 oktober informeres det om gode prosesser, planer og effektivisering. Mere innstramminger som vil merkes enda sterkere hos de svakeste i samfunnet. Det blir poengtert at ernæring og matbudsjett er det samme som før – dette til tross for at det spares bl.a. med å servere dessert bare to dager pr.uke. Kanskje en bør høre med beboere og pårørende hvordan maten har endret seg det siste året?

Det blir sagt at det skal være individuelle tilpasninger ut fra pasienters behov, ekstra tiltak i risikogruppe for underernæring – fokus på ernæring, hyppigere måltider og spesialkost. Dette er ikke min erfaring.

I reformen «Leve hele livet», som kom i 2018, er det 5 innsatsområder for at eldre kan mestre livet lengre og være trygg på å få god hjelp når behovet er der. Til tross for denne øker andel underernærte i sykehjem. Jeg fikk selv beskjed om at det ikke var så nøye å notere hva mor hadde spist eller drukket, ved etterspørsel visste ikke pleier hva hun hadde spist til middag dagen før eller hvor mye.

Det skal kuttes i utgifter, og det blir altfor travle dager for helsepersonell. Loven brytes når en ikke ivaretar de eldre sitt behov for fysisk aktivitet og ernæring. De yrkesetiske retningslinjer brytes når de eldre ikke blir møtt med respekt og verdighet og at de grunnleggende behov ikke blir oppfylt.

Tilstrekkelig/variert kost er viktig for god helse og livskvalitet – uteblir det vil kognitive funksjoner i kroppen svekkes, motstandskraften blir svakere og en blir lettere mottakelig for sykdom.

Skap livsmot og matlyst, slutt å nedprioriter de eldre!

Liv Stubberud, Malvik