For hver bolig som bygges i Gudbrandsdalen, settes det opp fire hytter. Vi er ikke overrasket, og vi er ikke rystet. Dette er summen av lokal vekstpolitikk, der frykten for ikke å få sin del av den store hytteboom-kaka har fått prege lokalpolitikken.

Hytteveksten har vært heiet fram av mange. Nå ser vi at utviklingen vi har bak oss også har ei kostnadsside vi har viet for lite oppmerksomhet. Forbruket av natur har vært enormt. Det er gjort inngrep som for all framtid vil være sår i landskap, men det er også eksempler på godt reguleringsarbeid og god byggeskikk.

I all vår etterpåklokskap, skal vi ikke tape av syne at det vi ser av hyttefelt faktisk er viktig for vertskommunene. Den lokale sysselsettingseffekten kan knapt omtales som enorm. I et nyansert bilde ser vi likevel at tomteinntekter er viktig for lokalt jordbruk, at varehandel kan leve hele året fordi høysesong med hyttegjester kaster godt av seg, og at det som produseres av aktivitetstilbud i alpinanlegg og på andre måter, er helårsarbeid for noen og viktig sesongarbeid for folk som har annet å gjøre i de perioder av året da heisene står.

Etterspørselen etter nye hytter har falt kraftig. Det, sammen med erkjennelsen av at mye har gått så altfor fort, bør ende i noen nye prosesser. Vi har tidligere pekt på at flere kommuner bør planlegge sammen. Når en ledende planpolitiker i Ringebu vil vurdere framtidig hyttebygging sammen med nabokommuner, bør gausdøler, øyværinger og frøninger se det som en mulighet og et første skritt bort fra en hytte- og planpolitikk som ellers blir altfor fragmentert.

Les også

Er fjellet fullt før det renner over?

Når de møtes, må de også snakke om boligpolitikk. Og om hvordan kommuner med et felles arbeidsmarked kan bidra til at boligbygging i bygdekommuner ikke blir et økonomisk høyrisikoprosjekt de færreste har muligheter til å gå inn i.