Gå til sidens hovedinnhold

Snakk mer om ADHD!

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

ADHD er den oftest gitte diagnosen innenfor barne- og ungdomspsykiatrien. I Norge har rundt 3-5% av barn og unge under 18 år ADHD, og vi kan derfor anta at alle skoleklasser har minst en elev med diagnosen. ADHD angår derfor ikke bare den som har diagnosen, men ganske mange av oss andre. Samtidig er det en diagnose som er preget av fordommer og manglende forskning.

Det er bare rundt 30 år siden man begynte å se på ADHD som et spørsmål om hjernekjemi, i stedet for en hjerneskade. Før det igjen ble symptomer på ADHD tolket som dårlig oppdragelse og barn risikerte å bli banket opp. Heldigvis har vi beveget oss mange skritt videre fra dette synet, og i dag kan vitenskapen forklare diagnosen med kjemiske ubalanser, på bakgrunn av mangel på visse signalstoffer. Dessverre kan det ofte være en lang vei fra vitenskapen til skolegården, fotballbanen, vennegjengen eller resten av samfunnet. Her opplever mange barn og unge med ADHD fortsatt fordommer om at de er mindre intelligente, uansvarlige, voldsomme og late.

Å være litt annerledes fra resten av flokken er de aller fleste på sin egen måte, men det er noen som blir mer sårbare enn andre. Barn og unge med psykiske plager blir for eksempel mobbet dobbelt så mye som andre. Mange barn og unge får ikke en ADHD-diagnose før i ungdomsalder, etter å ha slitt med uforståelige problemer gjennom hele grunnskolen. Spesielt hos jenter er ADHD diagnosen ofte plassert sent og upresist. Imens det kan være lettere å se de hyperaktive og oppmerksomhetssøkende, har jenter ofte andre symptomer man ikke er like våkne for. De kan være drømmere, ha tvangstanker og slite med søvn. Jentene fungerer kanskje greit sosialt og faglig, og det indre strevet de opplever er ofte vanskelig å se.

I en grunnskole som i utgangspunktet baserer seg mye på å sitte stille, konsentrere seg over tid og gjøre arbeidsoppgaver strukturert, blir symptomene bak ADHD ofte misforstått som barnslig motvilje til å tilpasse seg dette, heller enn noe man ikke kan noe for. Å få diagnosen og oppfølging i ungdomsskolealder, er for sent, og mange har allerede rukket å utvikle andre psykiske lidelser, som depresjon og angst. Ofte vill disse tilleggsdiagnosene følge mennesker videre i voksenlivet også.

Det kan bidra til større utfordringer. Blant voksne med depresjon og bipolar lidelse har for eksempel 6 prosent av kvinnene i spesialisthelsetjenesten ADHD. Blant kvinner med bipolar lidelse har 13 prosent ADHD. Samtidig har menn med ADHD større sjanse for psykoselidelser og rusmisbruk, enn kvinnene med ADHD. Man vet også at 1 av 3 i norske fengsler har en ADHD diagnose. Her kan vi regne med store mørketall fordi det nettopp kan være de som ikke fikk hjelp eller diagnose, som havner utenfor samfunnet og i fengsel.

Ved å snakke mer om ADHD vil flere mennesker få innsikt i hvordan vi kan møte hverandre med forståelse fremfor fordømmelse. Mye forskning og informasjon er tilgjengelig, samtidig som vi fortsatt trenger mer kunnskap om symptomer og diagnostisering. I tillegg trenger vi fortsatt en utvikling i god retning mot et enda mer tilpasset skolesystem og bedre tidlig innsats. Det viktigste er å være klar over at vi alle kan bidra til å gjøre en stor forskjell ved å ta til ordet mot fordommer der vi ser dem, og oppfordre til respekt for mennesker som skiller seg ut.

Edvard Book-Bratbak, leder, Lillehammer AUF,
Sigrid Døving Bjerke, fylkesleder AUF i Innlandet