Den siste tida har jeg fått høre at det er betydelige problem i Lillehammer kommune sin hjemmetjeneste. Som tidligere fagforeningsleder kjenner jeg fortsatt mange som jobber i Hjemmetjenesten. Når jeg treffer folk og spør hvordan det går så får jeg en del foruroligende svar. Høgt sykefravær, mange vikarer uten fagutdannelse, veldig stort arbeidspress mens det skal fjernes stillinger. Sykehusene presser på for at pasienter med behov for omfattende helsetjenester må skriver ut til hjemmet. Også noen pårørende til pasienter klager sin nød.

Jeg vet etter mange år som tillitsvalgt at «noen klager bestandig og andre klager altfor lite». Jeg har sjølsagt ikke noe helhetsbilde. Hvordan står det egentlig til? Er det bare sytepaver jeg treffer? Får kommunestyret som øverste ansvarlig ærlig informasjon fra kommunedirektøren?

En tillitsvalgt jeg kjenner fortalte han hun hadde fått påpakning fra en leder fordi hun hadde snakka med en kommunepolitiker. Jeg vet at hun ikke lar seg kneble. Pleietrengende og innbyggerne ellers kan være glade for at har vi tillitsvalgte med mot og sterk ryggrad! Offentlig ansatte har ytringsfrihet. Taushetsplikt om enkeltpersoner er absolutt, men det er ikke taushetsplikt om generell beskrivelse av arbeidsforholdene.

Snakker de politiske partiene i kommunestyret med fagforeningene, eller snakker de bare med toppledelsen i kommunen?

Helge G. Galtrud, Fagforbundets pensjonister, Lillehammer