Flertallet i kommunestyret i Sel ser seg ikke i stand til å bosette mer enn 25 flyktninger i året som kommer. Kommunen sliter med kapasiteten i kommunehelsetjenesten, og bruker dette som begrunnelse for ikke å ta imot alle de 40 som Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) har bedt om at kommunen tar imot.

Sel er ikke alene om å kjenne hvor vanskelig det er å gi innbyggerne et legetilbud som er godt nok. Det finnes knapt kommuner som ikke er eller har vært rammet av rekrutteringsproblemer. Mange gudbrandsdøler står uten fastlege, og det finnes knapt døler som ikke har opplevd at det tar for lang tid å få en legetime.

Vi skjønner at nye innbyggere betyr økt press på allerede pressede tjenester. Vi forstår også at mennesker på flukt både er ekstra sårbare og kan ha store behov for helsetjenester, og trekker ikke i tvil oppriktigheten til de i Sel kommunestyre som sier at de som kommer skal føle seg velkommen og ivaretatt.

Så må man, som Jørund Båtstad og Terje Sveen, spørre seg hva som er alternativet. Og svaret er at det finnes ikke alternativer for mennesker på flukt fra en iskald vinter i et ødelagt hjemland. De vil møte en presset kommunehelsetjenesten nesten uansett hvor de bosettes. Dersom kommunene må kjenne trygghet for at alt er på stell for å kunne bosette flere, blir flyktninger som er klare til å finne sin plass i det norske samfunnet sittende på mottak.

I alle politiske leire har det gjennom det siste året vært snakket om solidaritet. Solidaritet er mer enn å dele av sin overflod, det er også å dele på det man kjenner at man har for lite av. Som for eksempel kommunale helsetjenester. Ekstra belastning på pressede tjenester er en av kostnadene ved å gi flyktningene trygge liv. Det er kostnaden ved å dele på knapphetsgoder som skiller solidaritet fra veldedighet. Det bør lokalpolitikere som skal tvile seg fram til hvor mange de tør ta imot ha med seg i debatten.