Gå til sidens hovedinnhold

Solidaritet er ikke et grunnstoff, men en kamp

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Selv om listen er lang, er det å ikke kunne gå i 1. Mai-tog en skikkelig kjip konsekvens av pandemien. For hvis det noen gang var behov for at arbeiderbevegelsen viste sin styrke og løftet fram viktige saker, er det jo nå. Ulikheter som har vært til stede lenge, har blitt satt under et forstørrelsesglass av pandemien. Det har vi sett i Norge, men vi har også sett det i verden. Fattige land og utsatte befolkninger har fått det dramatisk verre. Solidaritet er ikke et grunnstoff, sa Per Fugelli klokt en gang. Rettferdighet er ikke naturgitt eller en selvfølge, men det må kjempes for. Det handler også arbeidernes internasjonale kampdag om.

Vi så det med Israel som fikk mye heder for sin vaksinasjon, samtidig som Amnesty International kunne vise at nesten 5 millioner palestinere på vestbredden og Gazastripen under den israelske, militære okkupasjonen, ble ekskludert. Det er et forstørrelsesglass på den institusjonaliserte diskrimineringen som lenge har definert den israelske regjeringens politikk overfor palestinerne. For det kalles jo verdens vanskeligste konflikt, men vi kan ikke la det bety at det ikke nytter å bry seg. Det er vanskelig, men av seg selv vil ingenting skje. Vi må anerkjenne Palestina og holde den israelske regjeringen ansvarlig for bruddene de begår på menneskerettigheter og folkerett.

Forskere varslet også allerede i fjor om at pandemien kan føre enda flere mennesker inn i fattigdom. Selv om andelen av verdens befolkning som lever under ekstrem fattigdom har gått ned de siste tiårene, frykter man at pandemien kan føre til at utviklingen snur. Som en indisk lege skal ha sagt, å begrense fysisk kontakt er et privilegium. Det betyr at du har et hjem stort nok til at du kan holde avstand til andre. Håndvask er også et privilegium. Det betyr at du har innlagt vann. Håndsprit er et privilegium. Det betyr at du har råd til å kjøpe det. Karantene er et privilegium, det betyr at du har råd til å være hjemme.

Alle som nå praktiserer isolasjon og har valgt å stenge samfunnene ned, må være bevisst hvor privilegerte vi er som kan gjøre dette. Folk med allerede sårbare økonomiske grunnlag har fått all trygghet revet bort. Unge har mistet mulighet til å ta utdanning, få jobb eller unngå voldtekt og tvangsekteskap. Listen over hvordan pandemien har slått tragisk urettferdig ut over dem som var fattigst fra før, er lang. Vi trenger en solidarisk utviklingsbistand som bygger selvstendige samfunn og nye initiativer for å bedre livene til de som vokser opp i fattige land. Vi har fått til utrolige ting før, som vaksinefondet Jens Stoltenberg i sin tid tok initiativ til. Verden trenger den type solidaritet og kampvilje som aldri før.

Hadde det vært et 1. Mai-tog å gå i, er dette parolene jeg ville gått under. For solidaritet er ikke et grunnstoff hos oss, men en kamp som vi aktivt må ta. AUF, Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen har alltid vært dette bevisst. Internasjonal solidaritet har alltid vært det mest grunnleggende budskapet bak 1. Mai. Det må det være i år å.

Sigrid Døving Bjerke, Leder av AUF i Innlandet, Lillehammer