Solidaritet i el-politikken

I et tidligere leserinnlegg etterlyste jeg en kraftbransjens Harald Hårfagre som kunne samle landet. Folk i Midt- og Nord-Norge har sett trusselen som ligger i en samling av Norge til ett el-rike. Nordnorske Ap-politikere har begynt å argumentere mot en slik samling. Stortingsrepresentant Myrseth «… har ikke sans for å utbedre overføringsnettet mellom sør og nord. … En krevende situasjon med svært høye strømpriser i sør må løses i sør.» (Aftenposten 15.8.2022). Liknende utsagn kommer fra fylkeslederen i Finnmark Ap. Ap sentralt og regjeringen tør neppe å gå imot sine partiledere i nord. Til det er nordnorske stemmer altfor viktig for dem.

Å ikke bygge ut tilstrekkelig overføringskapasitet mellom sør og nord kan få store konsekvenser – også politisk. Nord-Norge og Sør-Norge er gjensidig avhengige av hverandre. Det kan ikke bli slik at kraftmangel og høye kraftpriser i sør er bare «søringenes problem». Nord-Norge er avhengig av hele landets aksept for store nasjonale investeringer i nord. Ap vil for eksempel utrede Nord-Norge-banen. Hvem skal betale den regninga, og hvilke samferdselsprosjekter vil måtte vike prioritet hvis den skal realiseres? Ikke de i sør vel?

I disse dager er el-prisen i sør opptil 400 ganger prisen i nord. Sør-Norge kjøper strøm fra Sverige som de har kjøpt i Nord-Norge. Denne galskapen må opphøre!

Nå trenger vi både nasjonal og internasjonal solidaritet. På grunn av den europeiske kraftkrisen som følger av krigen i Ukraina må Norge – hele Norge - være villig til å bære sin del av byrden. Eksport av el-kraft skjer rimeligvis fra Sør-Norge, der vi står overfor trusselen om strømrasjonering. 

Foruten elektrisk kraft er f. eks. også korn en mangelvare på verdensmarkedet. Norge trenger import av korn til så vel mennesker som dyr. Et paradoks i denne sammenhengen er at staten betaler millioner av kroner til bønder for at de skal legge om drifta fra sau til storfe – legge om fra utmarksbeite til importert dyrefor! Dette er et annet eksempel på statlig galskap.

Vær og nedbørsmengder får vi ikke gjort noe med. God innenlands overføring av strøm kan derimot enkelt besluttes og gjennomføres. Penger å bygge for har vi i massevis.

Liberaliseringen av kraftmarkedet rundt 1990 gjorde elektrisk kraft til en vare som omsettes på børser og er gjenstand kortsiktig spekulasjon. Realiteten er at elektrisk kraft er en nødvendighetsartikkel for norske husholdninger og næringsliv. Dette må regjeringen ta konsekvensen av, og ikke overlate prissettingen til spekulantene. Vi trenger nasjonal styring som ivaretar hele landets interesser.

Berulf Vaagan, Ringebu