Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Innlegget er skrevet med bakgrunn i debatten om museenes ansvar for desentralisert kunstpraksis og temporære kunstuttrykk, og det generelle kunstpolitiske landskapet.
Jeg går rett på sak: En burde kunne forvente av de største regionale kunstmuseene at de fatter interesse for det omkringliggende kunstfeltet og kunstnerne som bor og arbeider i regionen. Ikke bare de kunstnerne som har flyttet ut, og allerede har fått sitt kunstneriske virke grundig bekreftet både nasjonalt og internasjonalt, men også hele spekteret av kunstpraksiser som som utgjør den skapende, produserende, tilstedeværende kunsten i institusjonens umiddelbare nærhet, enten kunstnerne er verdensberømte eller ikke. Et kunstmuseum har alltid et potensial til å være et lokomotiv, en fanebærer, en dynamisk kraft for kunstfeltet i den regionen det ligger.
Tre premisser for dette innlegget:
1. Det er kunstnerne som skaper kunsten og legger grunnlaget for all kunstinstitusjonell aktivitet, all kritisk tenkning rundt kunsten, alle kunstopplevelse, all kunsthistorie.
2. Lillehammer og Innlandet har et av Norges flotteste kunstmuseer.
3. Kannibalisme innad i kunstfeltet er destruktivt. Når hestene bites er det ofte på grunn av strukturelle årsaker formet av politiske prioriteringer. Det overordnede ansvaret for kunst- og kulturpolitikk må plasseres der det hører hjemme; hos politikerne.
En burde kunne forvente at et regionalt museum er ekspert på det regionale kunstfeltet, og er de som forvalter den regionale kunsthistorien fremfor andre. En burde kunne forvente at det var i museets interesse å samarbeide med regionale aktører i feltet. Hvis ikke kunne museet like gjerne ha ligget i Lillesand som i Lillehammer.
Mitt poeng er ikke at Kunstmuseet skal gjøre det samme som kunstsentrene, som er å vise og formidle hele spekteret av samtidens kunstpraksiser og å utvikle regionens fagfelt gjennom presentasjoner, samtaler, seminarer, stipender og oppdrag. Men å være i dialog med – og løfte regionens kunstfelt slik bare et museum kan gjøre det.
Ingen vet med sikkerhet hvem av dagens kunstnere som blir den nye Weidemann eller den nye Udset. Alle kunstnere skal behandles med respekt for sine bidrag til kunsthistorien.
Den store historien, historiebøkenes historie, består alltid i bunn og grunn av enkeltmenneskers liv og virke, som til sammen, og over tid avtegner et større bilde.
Uten kunstnere, ingen kunst, ingen kunstsenter, ingen kunsthistorie, ingen kunstmuseum, ingen kulturbyråkrater, ingen kulturpolitikere.
Når det er sagt, må kunstnerne ha lønn for sitt arbeid, små og store kunstinstitusjoner må ha økonomiske rammer som speiler kravene til drift og lønn ellers i samfunnet, og museene må ha innkjøpsbudsjetter som muliggjør at de kan oppfylle sitt mandat.
Dette er en protest mot manglende politiske anerkjennelse av kunstens betydning i samfunnet, og et opprop for kunstfeltet i hele sin bredde; styrk kunstnerøkonomien, styrk kunstnerinitiativene, styrk kunstsentrene, styrk kunstmuseet!
Det varsles om trangere tider. Dette er en invitasjon til lokale, regionale og nasjonale politikere om å delta i debatten om kommende års kulturbudsjetter, hva skal (ned)prioriteres og hvorfor?
Der krigen kommer med all sin grusomhet er kunst et av angripernes fremste mål. Hvorfor?
Fordi kunsten, arkitekturen, språket og kulturen er kjernen i vår identitet. Kunsten er en viktig del av vår menneskelighet, vår ytringsfrihet, vårt mangfold, vårt samfunn. Uten den mister vi oss selv.
Vilde Andrea Brun, daglig leder, Oplandia senter for samtidskunst (OSS), tidligere Oppland Kunstsenter, Lillehammer
Kunsten og Lillehammer
Så klart tar kunstmuseet ansvar!
