I løpet av sommeren har det pågått en debatt i GD om Lillehammer kunstmuseums forvaltningsansvar. I et leserinnlegg i GD 9. juni problematiserer billedkunstner Egil Martin Kurdøl museets innkjøpspraksis, spesielt når det gjelder fagområdet stedskunst/temporære kunsthendelser. Han får svar av direktør Nils Ohlsen 19. juni, og svarer igjen på noen av Ohlsens synspunkter den 24. juni.

Billedkunstnerne i Innlandet støtter opp om Kurdøls uttalelser. Han etterspør et større engasjement fra museets side når det gjelder forvaltningsansvaret han mener museet har for kunsten, i sin egen samtid og sine nære omgivelser. Stedskunst som sjanger har vært en tradisjon her i distriktet siden 1980-tallet.

Ohlsen uttrykker seg positivt om forskjellige stedskunst-prosjekter, men mener på sin side at museet ikke kan ta ansvar for andre stedskunstverk enn de museet initierer sjøl. Denne uttalelsen er problematisk siden nettopp stedskunst-prosjekter ofte er initiert av kunstnerne. Stedet i seg selv er gjerne et bærende premiss for selve ideen og utviklingen av verket. Likevel har museet selvfølgelig mulighet til å kjøpe verk og drifte dem, eller som Kurdøl sier: «Det er også vanlig at kunstmuseer tar inn i sine samlinger dokumentasjon, og fotografier fra stedskunst og temporære kunsthendelser.» Dette har Kurdøl helt rett i, og det er underlig at ikke museumsdirektøren ser ut til å være orientert om dette, med all den historikk det har både nasjonalt og internasjonalt. Å forholde seg aktivt til initiativer som nettopp ikke er kommet fra institusjonen selv er dessuten en veletablert metode i museumsverdenen, for å unngå å låse seg i udemokratiske, hierarkiske modeller og selvbekreftende programmering.

Det bør også være tankevekkende for offentligheten at Ohlsen ikke viser større interesse for 40 års historie med produksjon av stedskunst i regionen enn å foreslå at man kan lenke lokasjoner til museets nettsider, som formidlingshjelp. Synlighet er bra og vi hadde likt å se et slikt prosjekt realisert, men det er museets faglige blikk, via deres ansatte, som kunne bidratt til en bredere forståelse for motivasjonen bak initiativene, og for tradisjonene de bygger på. Dessuten vil man kunne løfte regionen vår nasjonalt og internasjonalt, ved å fortelle om et aktivt og annerledes kunstmiljø som ofte har jobbet utenom galleriverdenens konvensjoner, med et engasjement for natur, folk og lokal kunst og kulturhistorie. Museet er i en unik posisjon til å bidra i utviklingen av norsk kunsthistorie ved å undersøke dette dypere.

Kurdøl og Ohlsen er enige om at lokale kunstnere ikke kan forvente at museet automatisk skal kjøpe inn deres verker. Det er også vi. Likevel bør man kunne diskutere om ikke et offentlig regionalt museums legitimitet svekkes dersom samlingen ikke gjenspeiler utviklingen i regionens kunstliv.

Silje Eugenie Strande Øktner, styreleder Billedkunstnerne i Hedmark
Tarald Wassvik, styreleder Billedkunstnerne i Oppland
Marit Arnekleiv, nestleder Billedkunstnerne i Oppland