«Vi har en tendens til å ønske å leve i et støtputesamfunn. Man vil at alt skal være som det alltid har vært – men det vil det ikke bli. Derfor blir jeg illsint når folk skal ha kompensert strømmen på hytta.»

Det er Statsforvalteren i Innlandet, Knut Storberget, som på denne måten uttrykker sine følelsesmessige reaksjoner på folk som klager fordi staten ikke vil bruke penger på å subsidiere strøm på hytta.

Storberget har ansvar for beredskap. Han er regjeringens mann i Innlandet, og det må være «innafor» å tilkjennegi et syn som samsvarer med det som er og har vært regjeringens politikk når det gjelder strømstøtte til hyttefolket. Men raseriet og føleriet rundt folk som klager på strømprisen på hytta, kan han legge av seg.

Det er lett å ha sympati med en politikk som skiller mellom nødvendig husholdningsforbruk og et stort ekstraforbruk på ei hytte. Og det er fornuftig å ha et fordelingsperspektiv på statlige tilskuddsordninger.

Likevel: Dette er ikke svart/hvitt, og det handler om langt mer enn sutring fra storforlangende weekendinnbyggere i litt for store hytter. Bygg kan bli stående tomme, vann stenges av og vannrør blåses tørre for å tåle noen uker eller måneder helt uten oppvarming. I Gudbrandsdalen og andre deler av Storbergets embetsdistrikt, betyr det med stor sannsynlighet at vi blir langt færre folk denne vinteren enn sist vinter. Og det får noen konsekvenser.

Statsforvalteren burde avstå fra denne typen statsmoralisme. Om han har null sympati med hyttefolket, kunne han vise ørlite omsorg og engasjement for de bygdesamfunn som kan bli både hardt og brutalt rammet av aktivitetsnedgang, og som allerede preges av at etterspørselen etter nye hytter har falt som en stein.