Gå til sidens hovedinnhold

Stortinget og Riksrevisjon

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Knut Arne Sanden har et noe lettbent angrep på Stortinget og dets administrasjon i gd.no 8. oktober. Han er, forstår jeg ham rett, av den mening at Riksrevisjonen er den rette instans til å føre kontroll med Stortingets virksomhet.

Sanden er ikke alene. Riksrevisor Per Kristian Foss gikk i Aftenposten i september nærmest til angrep på Stortingets to siste presidenter for deres manglende forståelse for Riksrevisjonens rolle og oppgaver. Foss hevder at daværende stortingspresident Olemic Thommessen og hans presidentskap i 2017, skal ha stanset en pågående kontroll fra Riksrevisjonen . Begrunnelsen skal ha vært at presidentskapet ikke var overbevist om at Riksrevisjonen var rette instans til denne oppgaven.

Professor Eivind Smith har i ettertid gitt sin støtte til Foss og mener Riksrevisjonen er i sin fulle rett til på eget initiativ, å foreta kontroll av enkelte sider ved Stortingets virksomhet. Smith foretar som jeg ser det, en oppdeling av Stortinget og viser blant annet til at bygningsmassen er Statens eiendom. Det er ingen grunn til å betvile at professoren har et solid juridisk grunnlag for sine påstander. Men det er ikke alltid at «riktig juss» gir det resultatet vi er best tjent med som folk og nasjon.

Stortinget er en enhet i den forstand at når vi sier Stortinget, mener vi den bevilgende og lovgivende myndighet, en av våre tre statsmakter. Når presidenten, det være seg den avtroppende eller påtroppende, uttaler seg, gjør hun det som president. Ikke som vaktmester eller personalsjef for et bygg på Karl Johan. Å dele opp Stortingets virksomhet, som om det var en sjokoladekake, kan juridisk sikkert være greit nok, men strider mot den oppfatning vi som folk har av Stortinget. Det vil også gjøre noe med den rolle, den autoritet, Stortinget har i vår konstitusjon og i vår oppfatning av den folkevalgtes forsamling. Riksrevisors Foss’ innlegg i Aftenposten og hans senere uttalelser om saken, er et uttrykk for den manglende respekt som man ikke forventer fra en leder av en instans som er underlagt Stortinget.

For Riksrevisjonen er underlagt Stortinget.

Den som tar seg bryet å gå inn på Riksrevisjonens nettside: (https://www.riksrevisjonen.no/om-riksrevisjonen/samfunnsoppdraget/) vil se hvordan etaten selv definerer sin rolle og oppgave. Der heter det blant annet: «Riksrevisjonen er Stortingets største og eldste kontrollorgan. Gjennom revisjon av regnskap og undersøkelser sjekker vi hvordan regjeringen og statsforvaltningen gjør jobben sin. Som innbygger har du krav på å få vite om beslutningene de folkevalgte tar, følges opp».

Det står ingenting, ikke ett ord, som åpner for en kontroll av Stortinget, verken som en enhet eller som «stykkevis og delt». Tvert imot blir Riksrevisjonens oppgave definert å være i Stortingets tjeneste eller forlengede arm om man vil, og bare det. Det er med andre ord fullt forståelig at daværende stortingspresident Olemic Thommessen og hans presidentskap, sådde tvil om Riksrevisjonen var rette instans til på eget initiativ å foreta kontroller av de folkevalgtes virksomhet. De var, for å si det enkelt, på linje med Riksrevisjonens egen oppfatning.

Det som er vanskeligere å forstå, er hvorfor riksrevisor ikke sørger for at hans egen etat deler hans oppfatning av hva som er dens rolle og oppgave. At avtroppende presidentskap har gitt etter for Foss og nå åpner for Riksrevisjonen, er bare å beklage. Hvis Stortinget har behov for ekstern assistanse for å kontrollere eller gjennomgå sin virksomhet, bør det skje ved en uavhengig, ekstern aktør. At det kan beløpe seg til noen millioner kroner, er ikke noe stort problem i denne sammenhengen.

Gunnar Tore Larsen, Lillehammer