Gå til sidens hovedinnhold

Strategisk spill om Lågendeltaet

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Torbjørn Dahl reagerte med fortvilelse på GDs oppslag om initiativet til Busmoen vel og Vingar grendeutvalg. Andre innlegg preges også av at vi stilte opp i denne saken som henholdsvis biolog og ornitolog. Vi deler selvsagt Dahls oppfatning om at naturen har dårlige kår, men vår faglige og praktiske erfaring tilsier at det er høyst nødvendig å jobbe med flere perspektiver enn kun vern.

Årsaken til en slik pragmatisk holdning fra vår side, er erkjennelsen av at beslutningstakere ikke evner å ta tilstrekkelige miljøhensyn i inngrepssaker. Historien har vist dette gang på gang. Det er derfor helt vanlig at naturen blir en tapende part i slike saker. Det skyldes manglende miljøfaglig kompetanse på politisk nivå, begrensninger innen praktisering av miljølovgivningen og at beslutningstakere på alle nivå har langt bedre evne til å lene seg på snevre og kortsiktige samfunnsøkonomiske hensyn.

Dette utgjør en formidabel utfordring på veien mot et bærekraftig samfunn. Begrepet «bærekraftig» betyr at økonomiske, sosiale OG miljømessige hensyn skal avveies i enhver utbyggingssak, men det er få eksempler på at natur og miljø blir vurdert og avveid på en faglig riktig måte. Etter vår mening vil det ta mange år før dette endres i tilstrekkelig grad. Problemet er at vi må forholde oss til realitetene og sørge for alternative måter å bevare naturen. Begrepene naturvern, egenverdien til planter og dyr, samt økosystemenes fundamentale verdi for sivilisasjon og samfunn, er begreper som ikke gir gjenklang i det rådende politiske miljøet.

Vi vil også peke på to andre årsaker til at natur blir skadelidende i slike prosesser som denne saken representerer. For det første jobber naturvernere ofte ut ifra et prinsipielt grunnlag, altså kun vern. Dagens politiske realitet er rett og slett at vern som oftest nedprioriteres. En tapt naturvernsak kan derfor medføre at utbygger får fritt spillerom når tillatelse, eller dispensasjon, gis. Naturen blir en tapende part. Den andre årsaken er at det er overraskende lite fokus på avbøtende tiltak, eller såkalt «miljødesign». Slike tiltak innehar et stort potensial til å ta vare på natur som blir utsatt for inngrep, men de ser ut til å «falle på steingrunn» mellom verne- og utbyggerinteressene. Naturen taper dessverre mye i dragkampen mellom disse polariserte kreftene. Vi ønsker derfor å bidra til at naturen kan få flere ess i ermet når saken drar seg til, og ser ingen motsetninger mellom intensjonene til Lågendeltaets venner og våre innspill i media. Vi er på samme lag, men bruker utfyllende strategier. På vegne av naturen.

Et viktig spørsmål er hvorvidt våre innspill burde vente til saken ble avgjort, enten i form av en dispensasjon fra verneforskriften, eller i en eventuell rettssak. Vår vurdering er at det politiske trykket, og den effektive fremdriftsmodellen som ligger til grunn for mange av dagens vegprosjekter, er såpass kraftig at det er «nå eller aldri» at ideene om et godt miljødesign bør plantes.

Vi har benyttet disse anledningene til å vise både historiske og fremtidige perspektiver, og vi ønsker en nyansert debatt. Innad i de ulike fagmiljøene er det også uenighet, noe som etter vår oppfatning er viktig å få fram. Erkjennelsen av viktigheten bak miljøhensyn krever betydelig modningstid hos alle berørte instanser, og begrepet «miljødesign» er såpass lite kjent at det er viktig å være tidlig ute.

Morten Kraabøl, biolog og
Jon Opheim, leder, Norsk Ornitologisk Forening i Oppland