Etter høstens valg møtes nye og «gamle» politikere for til sammen å skulle løse de store og tunge kommunale oppgavene som ligger foran dem. De aller fleste, kanskje spesielt de nye, har høye forventninger om å kunne gjøre en stor innsats for å gjøre egen kommune bedre å bo i. Hos de som har vært med en stund er forventningene lavere, men viljen til å bidra er like stor. Noen er opptatt av barn og unges oppvekstvilkår, andre av de eldres utfordringer foran den varslede eldrebølgen. En ting har de felles: alle er idealister.

Men hvor mye kan den enkelte kommunestyrerepresentant påvirke utvikling og retning? Kanskje vil de fleste nye bli skuffet. Hverdagen deres vil for en stor del bli styrt av statlige bestemmelser, lovpålagte oppgaver og dessverre for mange en svekket og svak kommuneøkonomi. Spillerommet for å drive politikk er sterkt begrenset.

Det er også sterke begrensninger for hvor mye en politiker kan engasjere seg. Norge er et av de landene der det er en sterk og urokkelig tradisjon å skille klart og tydelig mellom politikk og administrasjon. Kommunikasjon skal helst skje bare mellom rådmann og ordfører.

Professor Asbjørn Røiseland skrev nylig i et debattinnlegg: Å skille tydelig mellom administrasjon og politikk bidrar til ryddige ansvarslinjer og gir administrative ledere forutsigbarhet. Men det har også sin pris. Det innebærer at folkevalgte i stor grad er henvist til å fatte beslutninger basert på problemforståelser, utredninger og alternativer som andre enn de selv har stått for. Dette blir et problem fordi prosessen med å tolke og forstå problemer og utfordringer så vel som å utvikle alternative løsninger, i høyeste grad er politikk. Den som kontrollerer slike prosesser, har tilhørende stor makt.

Dette kan jeg underskrive på. Etter åtte perioder i kommunestyrer, må jeg innrømme at svært mange av vedtakene jeg har vært med på i stor grad har vært initiert av administrasjonen. Selvsagt finnes unntak, men likevel har svært mye blitt dyttet på oss, ovenfra og ned. Da er det vanskelig å føle eierskap og utvise engasjement. Vi går etter hvert lei. Jeg har gjennom årene møtte mange unge, dyktige politikere som ramler av etter ei periode. Forventningene har ikke blitt tilfredsstilt.

I Gentofte kommune i Danmark har de gjort noen grep for å sikre politisk engasjement tidlig i prosessen, de har opprettet noe de kaller «Oppgaveutvalg». En stor del av arbeidet i de faste utvalgene er flyttet over i en rekke midlertidige utvalg der politikere, innbyggere og andre interessenter arbeider tett sammen for å løse utpekte oppgaver. Kommunen mener dette gir en bedre samarbeidsdrevet innovasjon og en bedre samlet rådgivning til kommuneadministrasjonen.

Svelvik kommune har kopiert ideen om «Oppgaveutvalg». I det politiske reglementet skriver de bl.a: Formålet med oppgaveutvalgene er å styrke samarbeidet mellom lokalpolitikerne og innbyggerne, og sikre optimale vilkår for innovativ og ressurseffektiv utvikling. Oppgaveutvalg er midlertidige, rådgivende og tematisk avgrensede utvalg. De skiller seg fra de eksisterende faste utvalgene ved at de også har med innbyggere, og at de har til formål å samskape løsninger på spesifikke politikkområder, problemer og utfordringer, som er definert og avgrenset, i et mandat vedtatt av kommunestyret.

Til våren kommer professor Røiseland og forskerkollegene hans med boka «Folkevalgt og politisk leder.» La oss håpe at denne vil inspirere ansatte og folkevalgte rundt om i landet til å skape en ny politisk hverdag der det igjen blir interessant og meningsfylt å være kommunepolitiker, tross svak økonomi, tross statlig overstyring. Hvis ikke grep blir tatt, tror jeg det etter hvert blir vanskelig å finne dyktige og engasjerte folk til å stå på partilistene våre. Den viktige ombudsrolla som kommunepolitiker kan i stor grad bli erstattet av profesjonelle, statlige marionetter.

Jan P. Hammervold, Lillehammer, kommunestyrerepresenttant gjennom 32 år