To millioner kroner mindre til polititjenesten i Lillehammer og Gudbrandsdalen, og én million mindre i Ringsaker. Mannskapsressurser flyttes fra natt til dag. Like fullt skal vi fortsatt være trygge på at politiet kommer når det virkelige er behov for dem, og at alvorlige straffesaker og forebyggende arbeid fortsatt vil være høyt prioritert, bedyrer enhetslederen for Gudbrandsdalen og Hedmarken, Terje Krogstad.

Politiledere kan det refrenget de har pugget og sunget i fem år. Like lenge har politimenn og -kvinners omgivelser forholdt seg ganske rolige. Mest i respekt for lokale uniformerte som helt siden 1. januar 2016 har stått i vanskelige omstillinger, men også fordi dette mest har vært politikk.

Kritikken har først og fremst vært rettet mot en særdeles skiftende politisk ledelse i Justisdepartementet. Det som var et satsingsområde for Regjeringen, ble et økonomisk og politisk minefelt. Skyldtes det politisk inkompetanse og fravær av styringsvilje eller styringsevne? Trolig litt av begge deler.

Etter fem år blir vi lei av forsøkene på å glatte over. Jeg begriper at det er vanskelig å snakke til sitt publikum når ressurser ikke strekker til. Men ingen skal behøve å late som at det ikke betyr noe når et langt dalføre skal endre beredskapen fordi det skal spares to millioner kroner.

Da er det lov å være like lojal mot sitt publikum som man er mot sine overordnede på politikammer, i direktorat eller i departement. Da er det lov å innrømme at det kan oppstå situasjoner der noen faktisk risikerer å måtte vente lenger enn godt er i en vanskelig situasjon.

Dette er som å bygge et forsvar i fredstid, og på den evige freds premisser. Det er å hive over bord de tanker som akkurat nå preger politikken fordi vi står midt i en livsfarlig smittebølge.

I etterpåklokskap snakkes det nå om hvor galt det har vært å bygge ned beredskapslagre, fordi behovet ble ansett for å være ikke-eksisterende. Det er nettopp det samme politiet nå driver med, når det trekkes ressurser ut av områder med lav kriminalitet, der folk i større grad evner å ta vare på både seg sjøl og andre. Hva er det som må skje før politiledere erkjenner at en debatt om beredskap i politiet i prinsippet handler om mye av det samme som debatten om avviklede beredskapslagre?

Selvsagt går det bra om to nattpatruljer i Nord-Gudbrandsdalen reduseres til en, med muligheter for assistanse fra midtdalen ved behov. Nesten alltid, og så lenge uforutsette hendelser ikke er mer dramatiske enn de som regel er. Men at en patrulje i praksis er like bra som to, er det ikke mulig å hevde med troverdighet. Og at evnen til å håndtere uforutsette, kritiske situasjoner ikke reduseres proporsjonalt med antall mannskaper på vegen, det må man trolig ha lederstilling i politiet for å forstå.

Systemlojale politiledere pådrar seg et troverdighetsproblem. Det er trist, fordi det gjør det mulig for politikere å unndra seg ansvar.