Etter tre år med fullstendig stillstand, ber nå regjeringen om at konsesjonsbehandling av vindkraft på land tas opp igjen. Det er dristig, men nødvendig.

Norsk vindkraftutbygging kom helt galt av sted. Det har vært svak kontroll med eierskap, det har vært dårlig involvering av berørte innbyggere og kommuner, vi har manglet løsninger som sikrer at noen av de verdier som skapes i vindkraftturbinene blir liggende igjen lokalt, og vindkraftutbygging har vært ensbetydende med herjing i landskapet. Vi har rett og slett for mange eksempler der de gedigne vindmøllene blir monumenter over feilslått politikk og naturødeleggelse.

Like fullt produserer møllene fornybar energi vi trenger mer av, og som vi trenger uavhengig av hvordan vår tilknytning til det europeiske energimarkedet er.

Forsøket på å restarte vindkraftutbyggingen på land kommer i det som er regjeringens tillegg til fjorårets energimelding fra regjeringens Solberg. Det gjøres et godt forsøk på å øke tempoet i vindkraftutbyggingen til havs. Regjeringen vil videre legge til rette for produksjon av hydrogen med lave eller ingen utslipp for å dekke den nasjonale etterspørselen, og regjeringen har ambisjoner om å være med på å utvikle et marked for hydrogen i Europa. Det trengs. Et av problemene, er at alle de satsinger regjeringen nå skisserer, egentlig kommer for sent i forhold til klimautviklingen.

Høyres utålmodige, energipolitiske talsperson Nikolai Astrup, kaller regjeringens tilleggsmelding overraskende svak. Han mener den viser at regjeringen er bakpå i energipolitikken. Det er vi enig med Astrup i. Det kjedelige for Høyre, er at tilleggsmeldingen var nødvendig fordi regjeringen Astrup var med i var enda mer bakpå da den la fram sin energipolitikk. Og det er faktisk bare noen måneder siden ...