Jeg blir direkte provosert over den stadig lavere grad av kvalitet i leveransen av tjenester i offentlig forvaltning og det jeg opplever som årsaken til utviklingen. Jeg skal ikke gå inn på konsekvensene av den overordnede offentlige omorganisering av de fleste statlige og interkommunale tjenester og konsekvensene av disse – de taler for seg selv – tjenestetilbudenes kvalitet går dramatisk ned til tross for at det motsatte blir lovet – kvaliteten blir det vanskelig å reetablere på ett nyetablert og nytt nivå etter en slik omorganisering. Innlandet fylkeskommune klarer nå ikke å drifte sine nye veier – bare som et eksempel.

Det er ingen erfaringssammenheng som tilsier at desto større organisasjon – desto bedre kvalitet. Vi i vår virksomhet opplever det motsatte – desto større systemer – desto lavere tjenestekvalitet – desto større byråkrati.

Hvorfor fortsetter da Staten å omorganisere til å «stor-omorganisere«? Nær-reformen i Politiet er et godt eksempel på dette, det ble jo fjernreformen for de fleste av oss. Mindre Politi å se.

Nå ser vi den samme prosessen i mange av kommunene. Vi opplever at alt skal omorganiseres. Ingen måler den positive, eller i hvert fall ikke den negative effekten av omorganisering, selv om det loves at «nå vil alt gå så meget bedre« etter at omorganiseringen er gjennomført. I stedet fortsetter det med stadig nye sentraliseringsprosesser, med samme resultat som på statlig nivå.

I kommunene skjer det ved at skoler legges ned, barnehager likeså og funksjoner lokalisert perifert blir relokalisert sentralt i kommunen. Vi sier ikke at det nødvendigvis er galt, men det finnes alternativer. Alternativene er at kommunen tar tak for å videreutvikle bygdene sine, slik at de har muligheter for å beholde sine primærfunksjoner.

I stedet har kommunene fokus på at de har fått dårligere økonomi, og dermed behov for å effektivisere sin drift. Det skjer da i all hovedsak ved kutt i direkte tjenester. Som GD skrev på lederplass; desto nærmere kommunedirektøren du kommer, desto stillere blir det (les; desto mindre endringer blir det – sentralisering).

Hvorfor kan ingen av kommunene ta denne utfordringene på et annet grunnlag? Jeg mener at kommunene – som private bedrifter – må ta denne utfordringen slik at de må effektivisere egen drift – ikke ved å kutte i tjenestetilbudene, men ved å kutte i indirekte stillinger og kostnader.

Den fremgangsmåten som kommunene velger er i prinsippet den samme som å repetere det gamle ordspråket om at «Vi hadde hatt det godt her i bedriften hvis det ikke hadde vært for de helvetes vanskelige kundene«. Skal kommunene våre få lov til å overleve fordi de er snillest mot sine ansatte og ikke bryr seg om sine barn, skolebarn og eldre?

Lykke til med annerledes tenkning, dere som skal styre nasjonalt, regionalt og lokalt i Norge i en situasjon med forandringsbehov. Den tradisjonelle tenkningen som nå råder er ikke – for å bruke ett tidsriktig uttrykk – bærekraftig.

Per Tore Teksum, Lillehammer