Gå til sidens hovedinnhold

Tid til ettertanke

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


I hvilken grad har nåtidas mennesker tid til å tenke etter samt evne til å bry oss? Det så mange nødlidende, horder av folk på flukt, på sultegrensa, på kanten. Vi kan ikke hjelpe alle, og det jo ikke vår skyld? Eller er det nettopp det, om enn indirekte? At antall flyktninger og fattigdommen øker. At klimaendringer gjør seg gjeldende. At koronaen forverrer det hele.

For øyeblikket styrer mediene oppmerksomheten mot et polsk grenseområde. Hviterussland beskyldes for å bruke levende mennesker for å hevne EUs sanksjoner. Straff, som virkemiddel, er forbudt i skolen, men hyppig brukt i storpolitikk. Dessverre rammer økonomisk krigføring alltid sivilbefolkningen, til tider grusomt og nådeløst, hvilket er erfart gang på gang. Da FN innførte økonomiske sanksjoner mot Iran i 1990 døde hundretusener hvorav en stor andel barn. Straffemetoden er forkastelig og bør forbys. Regimene man forsøksvis vil avskaffe fortsetter jo å bestå. Cuba har vært sanksjonert siden 1960, Nord Korea siden 2006, Syria siden 2011.

Krig er rå brutalitet og hjemløse uten tilhørighet god butikk. Prisen for «en trygg» reise til Europa via Minsk koster 30- 40.000 kr inkludert piggtråd og soldater, vannkanoner, tåregassing. Familier med barn, de fleste fra Syria, er i ferd med å fryse til døde i den rå Østersjøkulda. Disse, våre ulykkelige medmennesker, har flyktet fra liv andre har ødelagt, og behandles som forbrytere og umennesker. Når USA, EU og Norge gruser områder og i tillegg utsetter folket for økonomiske straffetiltak, gjør vi oss skyldige i humanitære katastrofer.

Tragedien består i at ingen vil ha dagens millioner av nødlidende. Krig ødelegger, ødeleggerne går fri. Mange flykter fra Afghanistan, Irak, Libya og Syria, land vestlige makter og Norge har destruert. Hjelpe-dem-der-de- er-floskelen bør avlives tvert. EU-byrået Frontex, et grense- og kystvaktvern mot mennesker på flukt fra forferdelige forhold, ble etablert i 2005 med et budsjett på 6 millioner euro. I dag har budsjettet økt til 5,6 milliarder. Fram til 2027 har EU har øremerket 22,6 milliarder til «migrasjon og grenseoppsyn». Hvor mange kunne en slik sum ha hjulpet? Heller enn å benyttes til grensevakter, gjerder og murer. Migrant betyr for øvrig en som flytter frivillig. Problemet er bare at alle, som sitter fast i håpløse leire, ikke har noe hjem å returnere til.

Problemet er for øyeblikket synliggjort på grensa til Polen. Kan vi og EU fraskrive oss alt ansvar og la verden se 10- tusener av desperate mennesker fryse i hjel? Samtidig rapporteres det fra Iran om at 4–5000 afghanske flyktninger krysser grensa til Iran daglig, 300.000 de siste månedene, 3 ½-4 millioner i alt. Afghanistan lider av økonomisk kollaps, vestlige sanksjoner samt frysing av bankkontoer. Til tross for at også Iran er utsatt for evinnelige sanksjoner og sliter med egen fattigdom, viser iranerne sjenerøsitet. «På grunn av sanksjoner er vi ikke i stand til å motta donasjoner», uttalte Esfandiar fra Irans røde halvmåne nylig. Hvem har mot og tar saken opp på politisk nivå? Si klart ifra at denne praksisen vil vi ikke lenger støtte.

I desember skal nordmenn julehandle. Hver og en av oss vil gjennomsnittlig bruke 12.000 kroner, har noen regnet ut. (Antakelig blir summen høyere.) Et sånt beløp gjelder ikke alle i landet vårt. Kvoten jeg er tildelt vil bli kjøpt opp av andre. I min lille familie har vi avskaffet gaver og gir heller til veldedige formål. Verdens behov er skrikende. Mange mangler mye vi tar for gitt.

Kari Elisabet Svare, Gausdal