Det er klart at alle er lillehamringer, enten du er innflytter eller har bodd her i minst tre generasjoner. Innflyttere tas godt vare på og har like gode muligheter til å bli integrert som alle andre, selv ordføreren er jo innflytter. Mari Rolstad sitt poeng, slik jeg leser hennes innlegg (GD, 31.3), handler derimot mest om at det er lite romslighet og lav toleranse i Lillehammer overfor meningsbærere som kritiserer. Ofte blir det møtt med surmaget kritikk av «en god sak».

Sanna Sarromaa er det beste eksempelet i så måte. Enten det er hennes kritikk av Lillehammer som en halvdød by, at lærere i Lillehammer ikke kan rettskriving, byens ensidige oppmerksomhet på vinteridrett og langrenn eller hennes ramsalte kritikk av gågata. Denne type kritikk gjør at mange fort blir fornærmet og går i forsvarsposisjon, det fremsettes påstander om at «hun snakker ned» og er kritisk til «alt», som er bevisst å klistre en merkelapp for å sette henne i disfavør.

Fremfor å forsøke å argumentere imot et solid argument, forsøker man isteden å ta troverdigheten fra den som kommer med argumentet. Dette er ytringer som bestrider andres rett til å ytre seg av typen: Jeg er dypt uenig i det du sier, og vil derfor hindre deg i å si det. Egentlig en beskjed om å sitte stille i båten og holde kjeft, eller helst å finne deg et annet farvann å seile i.

Det som bidrar til utvikling er meningsbrytning og kritikk, ikke ensretting i et ekko-kammer hvor alle roper halleluja

Det er tankevekkende at en person som Sanna Sarromaa med doktorgrad i samfunnsfag, bred undervisningskompetanse i flere fag, og som har bemerket seg blant annet med å ha skrevet både bøker og mange kronikker i VG, har fått postkassen ramponert, bilen ødelagt og må dra helt til Hamar for å få arbeid. Er det Hamar som er toleransebyen?

Det er bra at Lillehammer har en Fakkelpris for å hedre den eller de som på en positiv måte har promotert Lillehammer og omegn, fint er det også at byen skal være arrangør av en internasjonal ytringsfrihetskonferanse, det setter byen enda tydeligere på kartet. Men når verdens øyne settes på Lillehammer som dialog by, et sted for demokrati og ytringsfrihet, burde man samtidig rydde i egen bakgård og vise større toleranse overfor de innbyggere som tar jobben med å være en kritisk meningsbærer. Det som bidrar til utvikling er meningsbrytning og kritikk, ikke ensretting i et ekko-kammer hvor alle roper halleluja.

Et sted å starte kan være å etablere en årets meningsbærer, ikke for å hedre en fremsnakker, men en pris som går til en som har bidratt til mer meningsmangfold og ytringsfrihet. I så fall er det åpenbart hvem som bør få prisen først.

Ulf Holberg, Lillehammer