I forslag til revidert statsbudsjett for 2022, foreslår regjeringen å legge ned Eldreombudet som institusjon, et ombud som har som oppgave å fremme eldre sine interesser. Det er anslått at det vil gi en besparelse på 1 million kroner.

Spørsmålet er: Trenger vi alle ombudene vi etter hvert har fått opprettet i samfunnet?

Et ombud uten makt eller myndighet til stoppe, eller gripe inn i saker som strider mot alminnelige folks rettsoppfatning – fremstår som overflødige og unyttige for samfunnet. Skal man fortsatt opprettholde de ulike ombudene, må lovene endres slik at ombudene kan opptre som en tilsynsmyndighet, og med de nødvendige fullmakter til å stanse saker inntil de er rettslig prøvd. Den myndigheten mangler hos de fleste ombudene i dag.

Det at et ombud ikke har myndighet til eksempelvis å stanse en så alvorlig sak som den nylig avholdte folkeavstemningen om Innlandet fylke, viser hvor lite nytte man har av enkelte ombud. At fylkestinget kunne umyndiggjøre om lag 14 % av innbyggerne (ikke digitale) – fra å kunne stemme på et fritt og uavhengig grunnlag, uten at noen kunne gripe inn, fremstår som helt uforståelig. Vi må tilbake til før 1913 for finne lignende tilstander – den gangen hadde ikke kvinner stemmerett.

Beslutningen om å legge ned eldreombudet handler ifølge regjeringen om «å rydde opp i overlappende funksjoner og ansvarsområder», og hvor Pasient- og brukerombudet er tiltenkt at kan overta eldreombudets oppgaver. Det koster det angivelige 3 millioner kroner å gjøre.

Er ikke dette å sette eldre i en bås som «pasienter»?

Utviklingen hva angår å omtale og status av eldre ser ikke akkurat lys ut. I de nye helsefellesskapene, har man innført det uverdige begrepet «skrøpelige eldre» – om eldre pasientgrupper. Et ord som bør forbys benyttet. Er vi på vei inn i et segregeringssamfunn?

Eldregrupper blir ofte diskriminert.

Det at eldre og andre grupper er underrepresentert i demokratiske beslutningsorgan, har resultert i at Stortinget gjennom kommuneloven har pålagt kommuner og fylker å nedsette ulike råd.

Problemet er at i flere kommuner ser vi at store deler av kommunestyrerepresentantene mener at de ulike rådene ikke skal ha tale-, møte- og forslagsrett i folkevalgte fora, når saker som angår disse gruppene behandles. Denne utviklingen lover ikke godt verken for demokratiet, eller integriteten og verdigheten til samfunnsgrupper som etter loven skal få sine rettigheter ivaretatt gjennom nettopp slike folkevalgte råd.

Derfor trenger vi en tilsynsmyndigheter, med virkemidler og makt, som kan forhindre diskriminering og et utenforskap for eldre, funksjonshemmede og personer med innvandrerbakgrunn m.fl.

Jørund Hassel, Lillehammer