Kommunene i Gudbrandsdalen kommer ikke særlig mer en halvvegs i forsøket på å imøtekomme statens anmodning om å ta imot flyktninger. Lillehammer og kommunene i Gudbrandsdalen har meldt at de samlet kan ta imot 365 flyktninger. Statlige myndigheter vil de skal ta imot 700.

Mange kommuner startet arbeidet med å forberede seg på å ta imot et forholdsvis stort antall flyktninger ganske så umiddelbart etter at russiske styrker tok seg inn over grensen mot Ukraina. De ante hva som ventet, men knapt noen så for seg hvor raskt dette skulle utvikle seg til å bli en humanitær krise både i Ukraina og i nabolandene. Dimensjonene ser ut til å overraske også de best forberedte kommunene.

Knapt noen forventer at kommunene i løpet av få dager skal klare å skreddersy et mottaksapparat og et tjenestetilbud slik det ideelt burde være. Vi må akseptere at kommunene improviserer, og at de sammen med andre gode krefter klarer å etablere noe som i en akutt situasjon er godt nok. Så får forbedringer komme etter hvert som det er praktisk mulig, og etter hvert som samfunnet på alle nivåer får bedre oversikt over hvor mange som kommer, hvilke behov de har, og på hvilke måter vi følger opp dette.

Antall flyktninger fra Ukraina nærmer seg 4 millioner. Ni av ti er kvinner eller barn. Det betyr at vi får et sterkt press på skole- og barnehagetilbud. Omtrent halvparten av alle som kommer til Lillehammer, er barn som trenger barnehage og skoletilbud.

Lillehammer varslet at de kan ta imot 100, mens IMDi ber kommunen ta imot 150. Ordfører Ingunn Trosholmens umiddelbare reaksjon er at da må kommunen brette opp ermene, og imøtekomme statens anmodning. Det er den eneste riktige responsen på den dramatiske situasjonen vi står i.

For kommunene handler dette umiddelbart om ressurser, både økonomisk og menneskelig. Men grunnplanken for den kommunale innsatsen er den typen solidarisk refleks som ordføreren i Lillehammer gir uttrykk for.