Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Lederen i rovviltnemnda i region 3, Aud Hove, svarer på min utfordring om konstruktive bidrag til en bærekraftig rovviltforvaltning i gd.no den 8. september. Det er gledelig å lese at nemnda innser at de også må ta del i det grønne skiftet, og at de skal ivareta rovviltet i tillegg til beitenæringa. Hun avslutter innlegget med å konstatere at «dersom ikkje rovviltnemnda lykkast med å forvalte etter den to-sidige målsettinga, gjer ikkje vi jobben vår og det er ikkje bra for verken rovvilt og beitenæring eller miljø og klima.»
I et grønt skifte-perspektiv har nemndas redegjørelse likevel flere svakheter. I tråd med næringslivets holdninger, spesielt litt bakover i tid, fokuseres det på de store og uutnyttede naturressursene som kan gi mer verdiskapning. Dette representerer det klassiske, men utdaterte natursynet, nemlig at man redegjør for det som kan utnyttes mer intensivt. Videre løftes mulighetene for å tredoble antall saueenheter fra 2,8 til 9,5 millioner. Dette er god latin i et ensidig økonomisk perspektiv. Et bærekraftig utmarksbeite, derimot, krever at det må være både sosial aksept og miljømessig forsvarlig påvirkning av naturmangfoldet. Her viser nemnda en nokså tungnem oppfattelse av eget ansvar i en bærekraftig omstilling.
Beitenæringa bidrar rett nok med kulturelle økosystemtjenester ved å opprettholde kulturlandskapet og noe biologisk mangfold som er avhengig av beitetrykk. Problemet er at disse bidragene er for lommerusk å regne i den økende naturkrisa. Alvoret i naturkrisa krever bevaring og styrking av funksjonene til store økosystemer som leverer 1) forsynende, 2) regulerende og 3) understøttende tjenester. Det skal fortsatt være beitedyr i utmark, men det må ikke redusere økosystemenes funksjoner ytterligere. Det å holde bestandene av store rovdyr på et kritisk lavmål, er i seg selv en sterk forringelse av en viktig regulerende økosystemtjeneste, nemlig naturlig predasjon.
Berekraftig matproduksjon og rovviltforvaltning i det grøne skiftet
Naturpanelets rapporter slår fast at landbruk er den største trusselen mot naturmangfoldet i verden, blant annet som følge av intensiv arealutnyttelse. Det er derfor et åpenbart behov for å harmonisere utnyttelsen av utmarka med økt ivaretakelse av viktig natur. Dessverre fokuserer nemnda i stedet på å intensivere arealutnyttelsen fremfor å tilpasse seg og avveie de «nye» utfordringene som Naturpanelet har dokumentert.
Økologiske konsekvenser av 2 millioner sau i utmarka på forsommeren er lite undersøkt, men kunnskap om de ulike viltartenes sårbarhet overfor støy, lukt, nærvær av fremmede arter, m.m. tilsier at dette antakeligvis gir store negative ringvirkninger på hekking, yngling, beiting og øvrig atferd hos en rekke vilt- og fuglearter. Sauen slippes i yngletiden.
Skadeomfanget på beitedyr må holdes så lavt som mulig, men tiltakene må være mer kreative og nyanserte enn å «forvalte» rovviltbestandene ned til kritisk nivå. De fastsatte bestandsmålene har ikke forankring i biologisk fagkunnskap, og de er derfor ikke forsvarlige. Nemnda forholder seg i stedet slavisk til Stortingets bestandsmål, som faktisk er uforsvarlige ved at de angir maksimale, i stedet for minimale bestandsmål.
Avslutningsvis er det verd å minne om at årsakene til både natur- og klimakrisa i all hovedsak skyldes lovlig etablert næringsvirksomhet med politisk fastsatte rammebetingelser. Stortingets bestandsmål er bare enda et eksempel på at lovlige politiske vedtak er løsrevet fra bærekraft. Nemda burde orientere seg mer i miljøfaglig retning.
Morten Kraabøl, Fåberg, biolog