Gå til sidens hovedinnhold

Tvunget i kne holder vi sammen i avstand

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


31.desember 2019 står et kontinent i flammer og et virus stenger tradisjonelle kinesiske markeder. Når velvalgte ord og lykkeønskninger deles, er det kanskje bedre enn noen gang at vi ikke vet hva det nye året vil bringe. Uten våpen tvinges hele kloden i kne.


Flammene var knapt kvelt, før vårt trygge lille land måtte stenges. De sterkeste og mest inngripende tiltak i Norge i fredstid. Til bry og til besvær, og til forundring. Forundring over at noen kunne stå fram og høylytt klage over at påska måtte tilbringes hjemme og sydenturen måtte avbrytes. Uten bomber og granater, uten sult, uten naturkatastrofe, uten sykdom, uten fattigdom, uten sorg, kunne noen landsmenn ha det verst. Ingen snøfnugg er like..

Året vi absolutt ikke visste hva ville bringe skulle omsider avsluttes. Så rammet katastrofen vårt lille land. Flere familier fikk grunnen revet bort. Mens himmelen falt ned, sank jorden sammen. Isen som formet dette lille landet for flere tusen år siden, former fremdeles.

31.desember 2020 går alt litt langsommere. De første vaksinene er satt og ingen kan lenger finne på å klage over mangel på hytte- og sydentur. Tvunget i kne holder vi sammen i avstand. Og det snør.

Det snør, himmelsk korrekturlakk over feilstavet godt nytt år.

Silje Byrløkken, Sel