Gå til sidens hovedinnhold

Tynn suppe fra Rønning

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Terje Rønning (V) mener den nye boligsosiale planen er god. Begrunnelsen er nedslående. Det er fordi den har vært diskutert i diverse politiske utvalg, den fikk støtte i formannskapet og ble enstemmig vedtatt i kommunestyret (GD 12.5).

Rønning er her på linje med Sentralbanksjef Montagu Norman i Bank of England da han i 1930 ble spurt i parlamentet om å gi en begrunnelse for de pengepolitiske beslutningene. Montagu Norman svarte: «Jeg har ikke begrunnelser, jeg har instinkter». Det er heller ikke rart den fikk tverrpolitisk oppslutning, hvordan kan man si nei til selvfølgeligheter? Ingen mål, ikke et eneste tiltak, ingen budsjetter.

Rønning nevner på sin «skryteliste» Lillehammer Kommunale boligstiftelse, og at man tilrettelegger for noen boliger spesielt tilpasset personer med særskilte behov. Men en sosial boligpolitikk er vesentlig mer enn bare å hjelpe de aller mest vanskeligstilte, det er å tilrettelegge for sosial miks i nybyggingen. Om du derfor tror det nå blir bygd flere boliger for andre enn de rike og veletablerte i bykjernen, så er du blitt lurt.

Planen gjør det også umulig å si om målet om en sosial boligpolitikk er nådd. Det er kanskje grunnen til at Rønning kom i veldig god stemning da planen ble vedtatt? Uten retning kan han jo trykke mål til sitt bryst, uansett hvordan det går.

Det er synd at Rønning og resten av flertallet ikke har større ambisjoner i en så viktig sak, for dette er egentlig den beste av tider for å satse boligsosialt og utjevne sosiale forskjeller. Både banker og utbyggere bør ha interesse av å være med. Bankene frykter en mulig gjeldsbombe, utbyggerne i Lillehammer når snart taket når det gjelder de dyreste boalternativene. Det er også mulig å tjene penger på mindre og billigere prosjekter.

Noen må ta ballen og det haster. Vi trenger mangfold av mennesker, arbeidsplasser og tilbud for å sikre et sentrum som også lever videre.

Ulf Holberg, Lillehammer